18. apr, 2021

Søndagsrefleksjoner - Forventning

Jeg er glad i å planlegge. For meg er det del av det å se framover på dagen og dagene som kommer. Det er å ha forventning til noe der framme, noe kjekt og av og til nødvendig. Men det har blitt lite planlegging i det siste året. Alt har vært så uforutsigbart, så uberegnelig og halvskummelt. Det er akkurat som forventningsknappen er slått av, mens vente-og-se-knappen står på hele tiden. Helt til nå. Mer om det nedenfor.

Ordet forventning kan gi ulike assosiasjoner. Det kan bety at vi har noe å se fram til, noe å glede oss over skal skje, noe vi ønsker oss. Det kan være noe viktig vi skal skaffe oss, noen vi skal treffe, en ferietur vi har ønsket oss lenge eller det å treffe barn, barnebarn eller venner. Dette er gode assosiasjoner som vi skal ta godt vare på. Og dette gir en åpen holdning til dagene som kommer; vi ønsker å omfavne dem.

Men ordet kan også være noe negativt ladet. For både vi og andre kan forvente noe av oss som det er vanskelig å leve opp til. Noe som vi selv kanskje både ønsker og vet hadde vært lurt, men som blir for krevende å gjennomføre. Da kan det oppstå forventningspress. En viss grad av forventningspress kan være av det gode, for det kan føre til at vi gjør noe lurt og godt, selv om vi gruer oss til det på forhånd. Men blir det for mye, kan vi gå i lås. Det kan gi en fryktsom holdning til dagene som kommer, og det er ikke godt.

Så til noen nylige opplevelser. Vi opplever nå en gryende vår, og med den kommer de første spede forsøkene på fuglesang. Jeg kjente at det var usigelig godt, og hørte ekstra godt etter, når småfuglenes spede forsøk lød mellom greinene. Da skjedde det noe med meg. Jeg fikk både mot og lyst til å se litt framover. Jeg fikk lyst til å tenke gjennom hva jeg ønsker å gjøre til sommeren, og hvordan den kom til å bli. Jeg ble motivert til å begynne å planlegge kjekke ting sammen med min familie og min kjære. Det var som om noe åpnet seg, som spriene og blomstene om våren.

Og det var ikke bare fuglesangen som ga mot og lyst. Det var også innkalling til første dose av vaksine mot covid-19. Førstkommende onsdag skjer det, og det betyr at jeg er ferdig vaksinert rett over månedsskiftet mai – juni hvis alt går som planlagt. Da er det håp om et liv med mindre forbehold og restriksjoner, selv om vi fortsatt skal tenke oss om.

Mange lengter tilbake til normalen som vi hadde før pandemien slo til. Det er imidlertid et spørsmål om hvor normal hverdagen kommer til å bli den dagen dette er over. Kommer vi tilbake til slik hverdagen var? Og bør vi komme helt tilbake? For det er ikke bare pandemien vi sliter med. Det er også en annen underliggende krise som er enda mer alvorlig enn koronapandemien. Som den pågående pandemien er den usynlig for de av oss som ikke er direkte rammet. Men i motsetning til pandemien krever denne andre krisen av oss ikke bare at vi midlertidig endrer og holder tilbake noen av våre aktiviteter. Denne krisen krever at vi legger om vår livsstil og vår levemåte på permanent basis.

Jeg tenker på klima- og miljøkrisen som er vår tids største utfordring. For vi kan ikke fortsette å bruke opp klodens årlige tilgang på ressurser rett etter sommerferien. Vi kan ikke la oss styre bare av lavest mulige priser, med den følge at det produseres masse varer med kort varighet, uforholdsmessig høyt ressursbruk og mye avfall som resultat. Vi kan ikke fortsette å etterspørre elektroniske produkter som ikke lar seg reparere, og vi kan ikke fortsette å frakte varer verden rundt fordi noen har funnet ut at det er billigst og best.

Hva har så dette med forventninger å gjøre? Jo, for vi kan ikke forvente at vi kan gå tilbake til samme forbruksmønster som vi hadde før pandemien. Vi kan ikke forvente å ha så god råd at vi kan kjøpe akkurat hva vi vil, når vi vil. Vi kan ikke forvente at varene skal bli like billige som før. Og vi kan ikke forvente at vi kan reise så mye utenlands og kjøre så mye i egen bil som før.

Våre forventninger må rettes inn mot noe annet. Vi bør kunne forvente at kortreist mat blir tilgjengelig i stadig større grad. Vi bør kunne forvente at myndighetene gjør alt som står i deres makt til å hindre nedbygging av natur og leveområder for dyr, fugler og insekter. Vi må kunne forvente at produktene vi trenger er produsert ut fra bærekraft som prinsipp, og at de lar seg reparere. Og vi må kunne forvente at vi kan puste i rein luft, og fortsatt nyte mest mulig urørt natur.

Forventninger er en drivkraft. Hvis den rettes inn mot bærekraftig livsstil og løsninger, kan vi ta vare på denne kloden og få et godt liv fortsatt i mange generasjoner. Men det er opp til oss, både å velge politikere som setter bærekraft øverst på sin prioritering, og ved å leve på en måte som ikke ødelegger for våre barn og barnebarn.

God søndag