16. mai, 2021

Søndagsrefleksjoner - Gjenåpning og gjenoppvåkning

Jeg har ofte tenkt i det siste på hvordan det vil bli når vi er gjenåpnet som samfunn. Hvordan vil vi oppføre oss? Vil vi omgås hverandre like selvfølgelig og fritt som vi gjorde før 12.mars 2020? Vil vi klemme like naturlig, og håndhilse som den største selvfølge? Vil vi dra på besøk og sitte tett, uten frykt? Vil vi være publikum i fulle saler på kino, konsert, teater og opera like naturlig som vi gjorde før vi hadde fått våre koronaerfaringer? Vil vi ta fly, tog og buss uten munnbind som den største selvfølge, selv om det er helt fullt ombord? Vi vi i det hele tatt oppføre oss som før, eller ha endret noe av vår oppførsel eller rutiner etter å ha levd med begrensninger og forbehold i over ett år?

Et intervju i avisen Vårt Land lørdag 8.mai 2021 satte ord på noe av dette. Militær-etiker Paul Otto Brunstad fortalte om erfaringene til mannskapet i en ubåt, og sammenlignet dette med den siste tiden med pandemi. I en ubåt lever folk tett på hverandre, og vi skulle tro at det førte til mye gnisninger og konflikter. Nei, sier Brunstad: «På tross av minimal boltreplass, taklet mannskapet situasjonen på en særdeles god måte. Alt takket være orden og rutiner». Brunstad hadde tidligere ment at gode rutiner der vi blant annet droppet joggebuksa til innekos, kunne være til hjelp også under pandemien. Det som nå gjør ham betenkt, er en opplevelse av et ubåtmannskap som hadde landlov: «Idet de kom opp fra den verdenen de behersket gjennom sin ritualisering av livet, og de hadde frihet til å gjøre hva de ville, så havnet alle på det samme hotellrommet. De hadde rett og slett problemer med å gå ut i byen alene».

Han er nå bekymret for konsekvensene av nedstengningen; at hjemmekontoret kan bli gjemmekontor. Han sier: «Sosial distansering, enten det nå er i rammene av ubåtlivet eller på hjemmekontoret, åpner for at man kan bygge tankestrukturer som ikke blir korrigert. Slik begynner man å nære frykt og usikkerhet, og da blir ønsket å vende tilbake til «hulen» påfallende sterkt. En innbilt sikkerhet og trygghetsfølelse, kan bli en av de farligste fruktene av nedstengningen. Det paradoksale er, at med økt sikkerhet forsterkes følelsen av frykt og usikkerhet». Nok om Brunstad.

Flere enn meg har sikkert reagert på innslag på TV fra tidligere konserter og andre arrangementer der folk sitter tett. Jeg kjenner på en slags panikk: «Hva er det de finner på?!», helt til jeg kommer på at innslaget var fra før-koronaens tid. Det virker helt usannsynlig å gjøre dette nå, men det er jo dit vi skal. Eller?

I et annet intervju i Klassekampen nylig, hadde en student som kjente på nedstemthet og depresjon søkt lege, og blitt henvist til et ganske omfattende opplegg hos psykolog. På slutten av første time sa psykologen: «Jeg tror ikke du trenger et så omfattende behandlingsopplegg. Jeg tror du trenger å kaste deg ut i livet, være med mennesker og se om ikke dette går over av seg selv. Hvis du etter ett år fortsatt sliter like mye, kan du komme tilbake.» Jeg tror det var et godt råd. Både fordi nedstemthet og mørke tanker hører til i et vanlig liv, sammen med glede og oppturer. Og fordi erfaring tilsier at et liv med gode aktiviteter, møte med mennesker og passe aktivitetsnivå nettopp fører til at mørke tanker kan fordrives. 

Så tilbake til spørsmålene innledningsvis. Jeg tror vi må være forberedt på indre motstand når vi skal ta livet tilbake, det livet vi hadde før. Vi vil kunne oppleve motstand som frykt og ubehag, når vi trosser våre innlære pandemirutiner. Allerede nå kjemper jeg litt: Kan jeg gå i butikken uten munnbind? Kan jeg ha besøk av noen hjemme? Kan jeg besøke noen der de bor? Her lokalt vet jeg jo at smitten er forsvinnende liten, og sannsynligheten for å bli smittet derfor også er svært liten. Men det koster å bryte innlærte mønstre, og det kommer til å koste mer. Vi har jo holdt oss borte fra sosial kontakt så lenge! Du verden hvor mye jeg ser fram til å leve det frie livet som jeg hadde før, uten strenge forbehold og uten frykt for å bli smittet! Jeg fikk en liten smakebit på det sosiale livet når jeg var invitert til middag hos svigerinne og svoger nylig. Det var godt, i dobbel forstand.

På denne tiden av året er det kjekt å planlegge sommerferien. Hittil har jeg ikke hatt verken mot eller motivasjon til det. Men nå begynner lysten å komme. Og det er et godt tegn. Når jeg er ferdig å skrive dette, skal derfor kartet frem. Men det er Norgeskartet 😊

God søndag