27. jun, 2021

Søndagsrefleksjoner -Håp

Søndagsrefleksjoner- Håp

Som dere sikkert har fått med dere, er jeg opptatt av ord; deres betydning og bruk. Denne uken har jeg tenkt på ordet Håp.

Akkurat nå er kanskje tiden for mye bruk av dette ordet. For nå håper vi virkelig på at denne pandemien snart er over, vi håper på en god sommer og vi håper på at vi kan komme tilbake til det sosiale livet vi hadde før 12.mars 2020. Vi kan håpe at alt går bra for oss selv, våre familier og andre som vi kjenner, og vi kan håpe på at verden fortsatt blir et godt sted å bo.

I et håp ligger et ønske om noe godt; eller kanskje heller noe som er bedre enn det vi opplever for øyeblikket. Håpet gjør at vi strekkes oss mot noe nytt, noe annet, noe bedre. Samtidig vet vi ut fra smertelig erfaring at slike håp kan briste. Det går ofte ikke slik vi håper, og det er fristende å gi opp. Gir vi opp håpet er jeg redd vi mister en drivkraft som vi trenger for å møte dagene som kommer. For håpet er noe å tro på, noe å klamre oss til og noe å bli motivert av. Håpet bærer oss videre, og det trenger vi.

Ordet håp har et motord: Håpløs. Noen ganger er vi kanskje fristet til å si om et annet menneske at hun eller han er helt håpløs. Underforstått at den andre er uten håp. Vi kan også si det om en situasjon at dette ser helt håpløst ut. I faser av pandemien har vi kanskje både tenkt og sagt det. Men så ser vi at ting endrer seg, det blir lysere og det er kanskje ikke håpløst likevel. En psykolog sa til meg en gang: «Når vi har med mennesker å gjøre, må vi alltid regne med forandring.»

De fleste har hørt uttrykket: Tro, håp og kjærlighet. Her er håpet knyttet til to andre begrep. Da er vi over i kristendommen som bruker ordet håp mye. I Bibelen er det brukt 106 ganger. Ordet tro er brukt 268 ganger, og kjærlighet 139 ganger. I Paulus første brev til menigheten i Korint skriver han: «Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Så er det store spørsmålet om håpet vi har som kristne er annerledes enn det håpet alle mennesker opplever. Både ja og nei. Som alle andre mennesker har kristne håp for seg, sin situasjon og sine nærmeste. Slike håp er imidlertid begrenset til denne verden, og til den tiden vi lever som mennesker på denne jorda. Det kristne håpet går lengre; det peker utover tiden, lengre enn den tiden vi har og over på noe der framme. Vi vet lite om dette der framme, men vi tror at det finnes. Det gir oss håp; ja ikke bare håp, men også trygghet til å være den vi er skapt til og motivasjon til å være der for våre medmennesker.

Paulus skriver til Hebreerne at: «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser» Eller med en eldre oversettelse: «Troen gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» Vi kan altså i kristentroen finne et håp som er fast, evig og uforanderlig. Vi kan ikke se det, men likevel vite innerst inne at det finnes noe der framme som er mye bedre enn noe av det vi opplever her på jorda.

Det finnes en illustrasjon av troen, håpet og kjærligheten. Troen vår er knyttet til korset fordi det var der Jesus døde for våre synder. Håpet er ankeret fordi det kan redde oss gjennom ulike utfordringer i livet. Hjertet er den uforbeholdne kjærligheten overfor andre mennesker som troen og håpet gir motivasjon og drivkraft til å vise.

God søndag