4. jul, 2021

Søndagsrefleksjoner - Muligheter og begrensninger

I forlengelsen av refleksjonen sist søndag om håp, kom jeg til å tenke på at vi alle lever med både muligheter og begrensninger. Problemet er bare at samfunnet ser ut til å peke bare på mulighetene, som om alle kan utnytte alle de mulighetene som de møter. Jeg mener at mulighetene er overkommunisert, mens begrensningene er underkommunisert, litt bortgjemt og noe som vi helst ikke snakker om. Likevel skal vi ha håp, og gripe de mulighetene vi kan klare.

Som mennesker har vi ulike muligheter og begrensninger, og vi forholder oss ulikt til de mulighetene og begrensningene vi har.

Mulighetene synes å være ubegrensede. Studievalgene er uuttømmelige, og det ene yrket finere enn de andre flimrer forbi på nettet og trekkes fram i mange ivrige presentasjoner på yrkesmesser. Karrieremaset er påfallende, og drømmene om et fett yrke likeså. Midt i alt dette skal ungdommen som skal velge, kjenne seg selv så godt at de er trygge på hva som kan være mulig og hva som ikke vil fungere for dem. Men det skal en god porsjon trygghet til å velge det som passer den enkelte, og ikke henge seg på det som «alle andre» velger, eller det som er i skuddet for øyeblikket. Å kjenne sine egne muligheter og begrensninger er ikke lett for en ungdom som bombarderes med muligheter i alle retninger.

I media leser vi om lederlønninger hinsides de flestes lommebok. Noen unge på veien til å finne ut hva de skal bli, kan forledes til å tro at alle kan bli ledere med slike lønninger. Vi ser bilder av toppledere i fete biler i vakre omgivelser, som synes å kommunisere at «Jo, slik har vi det», hele tiden. Tenker vi oss om vet vi at det er løgn. Toppledere har mildt sagt ugunstig arbeidstid, og en jobb som ikke tar ferie.

I vår rike nasjon, synes også mulighetene til å skaffe seg alt mulig, å være grenseløs. Reklamen forteller oss hva vi «trenger», og vi følger på, med å gjøre som reklamen sier. Få ser ut til å spørre: «Hva trenger jeg egentlig?», og handle etter dette. Kapitalismen har i seg et veksthormon som sier mer og mer, og flere og flere ting. Og politikerne henger seg på og prediker at jo, vi må jo ha vekst. Det er viktig. Tja, til hvilken pris?

Så til begrensningene. For i hvert enkelt menneske ligger det også grenser. Noen er synlige, noen usynlige. Fysiske handicap er synlige for alle. Det gir tydelige begrensninger. Men det innebærer ikke at mennesker med slike handicap ikke har muligheter. Her har vi som samfunn en stor jobb, nemlig å se etter de mulighetene som finnes tross begrensningene. Det er alt for lett å la de ytre, synlige begrensningene frata mennesker muligheter til et yrke, en familie og til venner.

Andre har begrensninger uten at de synes. Våre evner og anlegg gir oss åpenbare muligheter, men setter også grenser, for det er ingen av oss som er like gode til alt. Kunsten er å finne det yrket, den jobben og den fritidsaktiviteten der vi trives og har muligheter til å kunne bidra på en god og positiv måte.

Vår psyke kan også sette grenser, som vi kanskje ikke er klar over selv. Vår personlighet og vår psyke henger sammen, og de kan sette grenser for hva vi våger å gjøre. Slike psykiske grenser kan utfordres, og det er når vi går utenfor vår komfortsone at det kan bli utvikling. Jeg tror at mange av oss kunne ha godt av å gjøre noe vi er redde for eller usikre på om vi klarer. For å si det med Pippi Langstrømpe: «Dette har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.»

Men begrensningene gjelder ikke bare personlig. Det er begrensninger for hva kloden vår tåler av vekst og forbruk. Det har vi gradvis blitt klar over de siste årene. Stadig nye rapporter, mer ekstremvær, naturtap og klimaforstyrrelser har sett dagens lys. Og vi har utfordret jordas tåleevne i alt for stor grad. Her bør vi i stedet ta begrensningene på alvor ved å legge oss på et forbruk og en levemåte som jorda tåler. Det kan få store konsekvenser for oss her i det rike vesten, men det må til. For hvis vi ikke gjør det, kan det få store konsekvenser på andre måter, både for oss selv og andre.

Så er våre liv en balanse mellom muligheter og begrensninger. Som enkeltpersoner har jeg tro på at vi stadig forsøker å utvide mulighetsrommet for å få en god personlig utvikling. Men vi må ta begrensningene på alvor i form av egne begrensninger, andres rett til gode liv og klodens tåleevne.

God søndag