29. aug, 2021

Søndagsrefleksjoner - Ubehagelige sannheter

For at noe skal være en ubehagelig sannhet, må to kriterier være oppfylt. Det må være noe som vi opplever som sant og som påvirker oss, og det må være noe som er ubehagelig for oss å tenke på og forholde oss til.

Pandemien som har pågått siden mars 2020 er uten tvil en slik ubehagelig sannhet. Den har i perioder snudd opp ned på hverdagslivet til mange. Den har vært ubehagelig og uberegnelig fordi vi ikke ser den før den slår ut i smitte og sykdom. Og den er farlig fordi sykdommen er alvorlig, kan gi langvarige plager og i noen tilfeller være dødelig.

I dag er det likevel ikke dette refleksjonene skal dreie seg om. Jeg tenker på andre ubehagelige sannheter som vi nå kan lese om, og som vi har bidratt sterkt til selv. Vi hører om konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer, naturtap, forsøpling og forurensning. Ja, ikke bare lese om. Noen av konsekvensene kan vi merke selv, og mennesker i andre deler av verden opplever at deres hjem drukner i flommer som følge av ekstremregn, deres hjem og nabolag ødelegges i voldsomme branner og uutholdelig varme gjør det umulig å oppholde seg både ute og inne.

FN`s klimapanel har nylig lagt fram en rapport. De mener at det ikke lenger er tvil om at klimaendringene er menneskeskapte, og at det er stor sannsynlighet for at vi passerer de grensene som klimaavtalen fra Paris fastsatte. Menneskene har med andre ord hittil ikke klart å ta dette alvoret innover seg på en slik måte at det fører til tilstrekkelig kraftige og konkrete klimatiltak. Konsekvensene av dette kan bli dramatiske.

I sommer har jeg lest ei bok av Dag O. Hessen: Verden på vippepunktet. Han skriver saklig, forskningsbasert med likevel lettleselig om to områder der han frykter slike vippepunkter: CO2 i atmosfæren, og naturtap med påfølgende tap av dyre- og insektarter. Et vippepunkt er et tidspunkt når verdens store og finstemte systemer av naturmangfold, økologi og vær endrer karakter slik at utviklingen akselererer på en negativ måte. Det blir en selvforsterkende (eksponentiell) negativ utvikling som er vanskelig å stoppe eller snu. Han mener vi er nær slike vippepunkter når det gjelder klima og naturtap, og han mener at selv om det er gjort en del bra tiltak, er det for lite og for sent. Likevel har han et håp. Han peker på et menneskelig, mentalt og positivt vippepunkt: En gradvis økende, om enn noe nølende oppmerksomhet om disse spørsmålene som gir håp om handling. Hvis mange nok blir opptatt av disse spørsmålene og er villige til å gjøre noe med det kan dette få en positiv forsterkende effekt i riktig retning. Men da må helst alle mennesker ønske å gå i samme retning.

Jeg sliter også med å ta innover meg alt dette. Ikke slik å forstå at jeg ikke tror på det, men jeg ser så lite til det, til daglig. På en måte lever vi i et hjørne av verden hvor naturen oppfører seg omtrent slik den pleier, og hvor vi ikke er nevneverdig påvirket av opplevde naturtap og forurensning. Det gjør det vanskelig å ta innover seg den faktiske situasjon og at noe drastisk må gjøres. På en annen side kan vi ikke gjøre noe annet enn å ta dette på alvor, for det gjelder oss, men ikke minst våre barn og barnebarn. Det gjelder rett og slett fremtiden, og det har mange av de unge for lengst forstått.

Jeg skal ikke her gjøre forsøk på å beskrive det som kan skje, eller bakgrunnen for det. Jeg har imidlertid lyst til å gjøre et forsøk på å koble inn følelsene i min forståelse av utfordringene.

Det første jeg tenker på er at dette virker voldsomt, ja nesten uoverkommelig. Hvis jeg tar dette på alvor, kan jeg bli tungsindig og smådeprimert. Hva er det vi voksne har stelt til for generasjonene etter oss? Har vi uten å tenke på det ødelagt livsgrunnlaget for dem som kommer? Kongen har mange ganger sitert en bonde som skal ha sagt at han måtte levere videre gården i minst like god stand som da han overtok den. Vi har kanskje ment at vi har gjort det, men det kan se ut som om vi bare har tenkt økonomisk gevinst i regnestykket.

Det andre jeg tenker på er barn og unge som skal overta etter oss. De er våre barn og barnebarn, og dem vil vi jo det beste. Men hva har vi gjort? I stedet for å gi dem bærekraftige samfunn på en livskraftig klode, overlater vi dem ei jord med store problemer. Hvordan forklarer vi det for dem? Det er lett å bli skremt av alt dette, men ingen er tjent med at vi og andre som må bidra til å løse de problemene vi har skapt, får panikk. Barn og unge fanger opp mer enn vi aner om dette alvoret, og ikke minst merker de oss voksnes bekymringer. Vi som er deres voksenpersoner, har et stort ansvar i å forklare dem når de spør. Det gjelder både oss som foreldre og besteforeldre, men ikke minst også lærere i barnehage og skole. Hvordan skal vi forklare dette på en saklig og god måte, uten at barna mister motet? Og hvordan skal vi gjøre dette hvis vi selv er usikre? Jeg har hørt unge mennesker si at de ikke har lyst til å få egne barn, hvis de dystre spådommene slår til.

Det tredje jeg tenker på, er vårt forhold til naturen som ekspertene nå sier at vi er i ferd med å ødelegge. Jeg har lenge ønsket meg å oppleve en sterkere nærhet til natur, der også følelsene er involvert. Hittil har natur vært noe som er, som er fint å se på og flott å oppleve. Som en fin ting. På en sykkeltur i heia opp av Egersund med en lengre svømmetur innlagt, fikk jeg en smakebit. Jeg ble oppmerksom på at jeg satt på et svaberg med en kanskje flere millioner år gammel historie. Jeg så på furuene på den holmen jeg nettopp hadde svømt rundt; de var levende skapninger som hjelper oss. Jeg så på øyenstikkerne som hang sammen i lufta, og jeg så ringene i vannet av fisk som fanget andre insekter. Alle var levende skapninger med sitt liv og sin historie. Når bananen og appelsinen var fortært, kjente jeg på en samhørighet med det skapte. Jeg var på besøk, og fikk være sammen med dem en stund. Og jeg ble klar over at det er nettopp dette skapte vi ødelegger i vår iver etter å bygge ut veier, boligfelt, vindkraftanlegg og hyttefelt.

Til sist. Hvem har sagt at vi bare kan stjele naturen fra andre skapninger? Som kristen tenker jeg kanskje at det er en misforstått oppfatning av skapelsesberetningen, der det står at menneske skal «herske over» de endre skapningene. Jeg må si at det er en dårlig hersker som ødelegger det han skal herske over.

Fortsatt god søndag