12. sep, 2021

Søndagsrefleksjoner - Veien til et valg

Stortingsvalget 2021 er rett rundt hjørnet. Denne gangen har veien til valgurnen vært ekstra lang og kronglete. Jeg har gjort meg mange tanker gjennom sommeren, og her er noen av dem.

Jeg har lenge tenkt at både venstresiden og høyresiden i politikken har sine sterke og svake sider. Venstresiden med Ap som det store partiet fronter fellesskapet og rettferdigheten, men hvis de blir for ivrige kan det tippe over til noe som nærmer seg overformynderi. Det er jo grenser for hva fellesskapet, dvs Staten skal påta seg gjennom offentlige tjenester. Høyresiden med Høyre som det dominerende partiet på sin side, fronter individets rett til frivillige valg og privat tjenesteyting også for fellesskapet, men kan hvis de går for langt tappe fellesskapet for ressurser og føre til større ulikhet mellom folk. Sentrumspartiene har vært en politisk kraft som vekselvis har støttet høyre- og venstre-siden. Nå er sentrum kraftløst etter at samtlige sentrumspartier har valgt en av sidene, med unntak av nykommeren Partiet Sentrum.

Etter Krf`s retningsvalg våknet jeg opp på venstresida i politikken. Jeg var skuffet over det jeg oppfattet som ufine metoder på vei til makt på høyresiden, og har ikke lenger tro på et parti med «kristelig» i tittelen. I en lengre artikkel i Klassekampen om bygda Kvinlog i Kvinesdal oppsummerte Rune Edvardsen retningsvalget som han fortsatt mener var feil, og partiets kamp mot sperregrensen, slik:

«Nettopp fordi mennesket er sammensatte skapninger, må man appellere til mer enn folks tro hvis man skal leve opp til ambisjonen om å være et folkeparti. De gode gamle traverne i KrF vil at partiet skal være en slags menighet, og landskapet fra Arendal til Stavanger vil at partiboka skal stemme overens med Bibelen. Men yngre folk tenker ikke sånn. Det er det store spillet KrF står i. Skal du mate den ene flokken, kan du ikke mate den andre.»

Det er noe med KrF som jeg ikke har funnet ut av, og det er blandingen mellom religion og politikk. For hva betyr «kristelig» i tittelen? Hvis noe er «kristelig» må jo noe annet være «ukristelig». Men skal det være politisk bestemt? Og kan vi finne det «kristelige» i bibelen? Jeg har ikke noe tro på at samfunnet skal bygges ut fra bibelske ordninger, slik de evangelikale kirkene forsøker å gjøre i USA. Jeg tenker at Bibelen ikke er en politisk håndbok, og at nestekjærligheten er tilstrekkelig som rettesnor for forholdet mellom mennesker. Vi har dessuten fått et livssynsåpent samfunn, som gir rett til tro og trospraksis. Jonas Gahr Støre sa noe om blandingen mellom religion og politikk i et stort intervju i Vårt Land 3.8.2021: «Politikken driver ikke med Gud. De politiske systemene som skriver religiøse tekster inn i lovene, skaper ufrie samfunn. Jeg gjør politikk, men jeg tar med meg mitt verdisett inn i det». Han viste til Tony Blair, tidligere statsminister i Storbritannia som skal ha sagt: «I don`t do God». Derfor er etter min mening religion ikke politikk, og politikk er ikke religion.

En annen ting jeg ikke har tro på i den situasjon verden er, er det store rommet for menneskenes frivillige valg. En verden med økende naturtap, stadig mer voldsomme effekter av et varmere klima og en menneskehet som driver rovdrift på naturen og jordas ressurser, krever noe annet. Skal vi komme i nærheten av en demping eller løsning på naturtap og klimaproblemer, trenger vi en mye fastere styring enn det en høyre-regjering kan gi oss. Her er høyresidens løsning ikke tøff nok, og har dessuten i seg en viss dobbeltmoral ved på den ene siden å forsøke seg på tøffe miljøkrav mens de på den andre siden fastholder en stor grad av individuell frihet. Jeg mener at vi er nødt til, og må være forberedt på, begrensninger i rammene for enkeltpersoners handlefrihet, skal vi redde denne kloden. Og de begrensningene mener jeg det er venstresiden som er best egnet til å sette og gjennomføre.

Jeg har lenge tenkt på hvorfor det skal være så vanskelig å være raus i å ta imot flyktninger og asylsøkere. De er mennesker som kommer fra vanskelige kår, og som søker en bedre fremtid for seg og sine. Det ville vi også gjort, hvis vi hadde vært i den situasjonen som de kommer fra. Samtidig er ingen land interessert i å importere terrorister, og integrering til en annen kultur og et annet språk er krevende. Men slik det fremstilles nå av de mest innvandringskritiske partiene, er enhver innvandrer å regne som terrorist. I innvandringspolitikken mener jeg menneskelige, personlige hensyn for innvandreren på en helt annen måte må trumfe de såkalte innvandringsregulerende hensyn framover. Nå ser det ut til at det har gått sport i å være innvandringskritiske.

Det er en kjensgjerning at ressurser og velferd er skremmende skjevt fordelt i denne verden. Ulikhetene mellom fattige og rike ser også ut til å øke, både innen Norge og ikke minst internasjonalt. En liten prosent av befolkningen eier en stor del av formuene, og denne delen ser ut til å øke. Høyreregjeringen har redusert skattene og gitt fordeler til de rike, noe som har økt forskjellene. Dette må stanses, og gjeninnføring av arveavgift og økning av skatter for de rikeste må på dagsorden. Hvorfor ikke vurdere en betydelig høyere skattlegging slik at våre ressurser kan omfordeles dit det virkelig trengs; nemlig de fattige, gjerne i andre land?

Naturtap og klima skriker mot oss etter løsninger. Alt tyder på at denne utviklingen allerede har gått for langt, og at konsekvensene vil bli omfattende. Allerede nå ser vi smeltende isbreer, voldsomme regnskyll med tilhørende ødeleggende flommer, vanvittig høye temperaturer som i noen tilfeller er dødelige, og skogbranner som utraderer hele landsbyer. Likevel mener noen, særlig på høyresida, at dette ikke er menneskeskapt og at det heller ikke er noe problem; teknologien løser det jo. Her må det en tydelig kraft til, og det er det venstresiden som har. Tydelige reguleringer, faste grenser for vårt forbruk og en kraftig temmet kapitalisme kan muligens hjelpe oss så vi unngår de verste konsekvensene.

Så hva skal jeg velge? Etter mye lesing og tankevirksomhet har jeg kommet til å måtte prioritere. Det betyr å velge vekk noe (kanskje mye) til fordel for noe. Etter å ha satt meg inn i utfordringene vi står over for når det gjelder naturtap, klima og miljø, er jeg ikke lenger i tvil. Dette må prioriteres framfor alt annet for at kloden skal bli sånn noenlunde levelig, ikke minst for våre barn og barnebarn.

Fortsatt god søndag, og godt valg.