7. nov, 2021

Søndagsrefleksjoner - Tilbake til normalen?

Samfunnet er for det meste åpnet, og vi kan begynne å fungere igjen også sosialt. Mange snakker om å komme tilbake til normalen, uten å definere nærmere hva det er. Andre er skeptiske, ikke bare på grunn av smittevern og fortsatt fare for å få Covid. For kan vi gå tilbake til en normal som har ført kloden dit den nå ser ut til å være? Kan vi fortsette vårt forbruk og vår livsførsel som før, uten å tenke på de konsekvensene det har på natur, klima og miljø? Bør ikke den pausen som koronapandemien har gitt oss, gli over i en ny og annerledes normal? Hvordan skal den i så fall være?

I Klassekampen 21.oktober 2021 var det en artikkel som skapte ettertanke. Linn Stalsberg skrev: «Hva om normalen er krisen?». Hun stilte spørsmålet om selve årsaken til at viruset oppsto er at noe er fundamentalt galt i forholdet mellom mennesker, dyr og natur. Så tar hun leseren med på en reise inn i ulike normaler, eller kanskje normaler på ulike områder:

1. Den første normalen – den sosiale og nære
2. Den andre normalen – den nyliberale normalen med markedstenkning på stadig flere områder
3. Den tredje normalen – hverdagslivets normal med våre private drømmer og lengsler

Den første normalen bør vi lengte tilbake til, skriver hun. Vi skal ikke venne oss til restriksjoner på det sosiale, med strenge sosiale avstandsregler og nedstengninger av samfunnet med påfølgende konkurser. Barnebarn skal kunne være sammen med besteforeldre uten å være redd for at de skal dø på grunn av besøket, og vi skal kunne regne med at barn skal på skolen hver dag som før. Vi skal kunne dra på jobb slik vi pleide før, og ha det sosialt i vår fritid.

Denne andre normalen bør vi ikke få tilbake, skriver hun. Dette er kapitalismen og den frie varehandel, det er den som sender produkter rundt halve kloden for å få bearbeiding, for så å bli sendt tilbake til oss. Fordi det har vært lønnsomt. Dette er normalen som forutsetter at produsenter på den andre siden av kloden står klare til umiddelbart å produsere og sende varer som vi i vesten etterspør, gjerne via netthandel. Denne normalen er i det hele tatt den globale handel som forutsetter at alle forbindelseslinjer fungerer knirkefritt til enhver tid, og som fører til mange og lange transporter.

Den tredje normalen er vårt hverdagsliv med alle våre drømmer og lengsler om eksotiske reiser og ønske om stadig nye produkter. Hun skriver: «Det er gjøremål, tenkemåter, forbruksmønstre og bevegelsesmønstre vi har vokst opp i, og som kjennes så naturlig, og normalt, at vi ikke kan tenke oss hverdagen uten». Det er denne normalen som nå er på full fart tilbake når bestillingene på sydenturer nå virkelig skyter fart. Problemet er bare at denne normalen ikke er bærekraftig, at den medvirker sterkt til den miljø- og naturkrisen som klimatoppmøtet i Glasgow nå er samlet for å forsøke å løse.  

Nok om artikkelen i Klassekampen. For hvordan skal den nye normalen og vårt nye liv bli? Hvordan skal vi leve uten å ødelegge den kloden vi har fått tildelt, og som vi alle er avhengig av? Hvilke forandringer må jeg, og vi gjøre for at vi skal få en levelig fremtid? Hvordan kan vi lokalt, der vi bor, leve slik at jordens bæreevne ikke overskrides? Det er det de kjemper med i Glasgow, og det er det vi burde kjempe med hver på vår kant.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Og ikke minst har jeg tenkt på om vi som kristne og troende har et annet ansvar og andre muligheter enn de som ikke bekjenner troen. Alle mennesker har et ansvar for den situasjonen som har oppstått. Vi er alle medansvarlige for at natur ødelegges, at global oppvarming fører til stadig villere vær og kriser og for at mange mennesker er fattige uten tilgang til de ressursene vi tar for gitt. Men som kristne burde vi være oss bevisste at det er Guds skaperverk vi har ødelagt. At vi har falt for fristelsen å tro at vi eier og kan gjøre hva vi vil med det som Gud har gitt oss å forvalte. At vi ikke har tatt vare på og stelt godt med det som vi skulle leve av. At vi i vår grådighet har sørget for gode liv for oss selv, når store deler av verden lever på eksistensminimum. Og når vi har ødelagt natur uten å tenke på dens egenverdi, og at vi er like avhengig av den som den er av oss. I kristen sammenheng har vi ett ord for dette: synd. Synd er å feile, å gjøre det onde, ikke gjøre det gode som Gud hadde forventet av oss. Men synd trenger ikke bli stående. Det er en vei videre. Vi kan erkjenne hva vi har gjort galt, bekjenne at det var feil og få tilgivelse. Ikke som en lettvint løsning for å kunne fortsette som før, men som en prosess som kan føre til at skylden ikke tynger oss på samme måte og til at vi blir i stand til å se konstruktivt på det vi har stelt i stand, og finne løsninger.

Det er særlig en ting som vi har brukt som virkemiddel for å ha kommet dit vi er: pengene våre. For jeg tror at hvordan vi disponerer og bruker de pengene som vi har til rådighet, skaper enten gode eller dårlige ringvirkninger. Kanskje vi rett og slett har brukt de etter eget forgodtbefinnende, uten å tenke på hva det fører til? Bibelen har mange fortellinger og råd om penger og deres makt.

«Den som er glad i penger, blir aldri mett på penger. Den som elsker rikdom får aldri vinning nok» (Forkynneren 5,9)

«Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det dere eier, som gir liv, selv om en har overflod» (Lukas 12,14)

«La ikke kjærlighet til penger styre livet, men nøy dere med det dere har» (Hebreerne 13,5)

«Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning»

«Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det»

«For kjærligheten til penger er roten til alt ondt»

(1.Timoteus brev 6,vers 6,8,10)

Gud er klar i sin tale, og vi har derfor ingen unnskyldninger for vår pengebruk. Vi er ansvarlige for det vi har og for hvordan vi bruker det. Vi kan bruke pengene våre til å rette opp det vi har ødelagt, ved å tenke bærekraft og rettferdig fordeling når vi bruker dem. Og vi som kristne burde egentlig være best i klassen på klima, miljø, natur, bærekraft og rettferdig fordeling. Akk ja, om det bare var slik.

God søndag