14. nov, 2021

Søndagsrefleksjoner - Bare gode dager?

Jeg har lenge tenkt at vi setter opp en normal for oss mennesker som er urealistisk, ja faktisk i mange tilfeller helt uoppnåelig. I mitt indre skaper jeg meg et bilde av livet og fremtiden i tråd med denne normalen, selv om jeg innerst inne vet at det ikke blir slik. Likevel fortsetter jeg, mest ubevisst, å prøve å nå opp til normalen, og bedømmer meg selv og mitt liv ut fra denne. Frukten av det kan bli mye selvkritikk og nedsnakking av meg selv, noe som kan ta fra meg både livsgnisten, livsgleden og frimodigheten.

Nå kan mange tenke at jeg har det sånn akkurat nå, men det er ikke tilfellet. Men som en godt voksen mann sier livserfaringene meg at jeg over mange år kunne spart meg selv for mye mørke, hvis jeg tidligere hadde våget å tenke annerledes.

Hva slags normal er det så jeg og kanskje flere med meg, har skapt? Noe ligger i tittelen. Det er at vi tidlig tar det for gitt at vi alltid skal ha gode dager, være friske og opplagte, nå våre mål, ta den utdanningen vi drømmer om med gode karakterer, skape oss en familie og ha en god jobb med god lønn. Uten å tenke over det, ser vi bort fra muligheten at vi skal gjøre feil eller ta feil valg. I det hele tatt er vårt selvfølgelige utgangspunkt at vi skal ha et meningsfullt, aktivt og uproblematisk liv. For meg og for de fleste andre er dette langt fra tilfellet. Det blir ikke slik vi hadde tenkt verken med det ene eller det andre. Men hvordan løser vi det og hva fører det til?

Denne friske, sunne, lykkelige, perfekte og aktive normalen gir kanskje likevel ikke alltid egentlig lykke. Det fåtall som mener de har hatt et slikt liv, kan kanskje fortelle noe om det. For et problemfritt liv kan gi noen uønskede effekter. Vi kan begynne å ta et godt liv for gitt. Det kan igjen føre til at vi blir kravstore, og ser det som en selvfølge å kunne få vår vilje i alle ting. Det til enhver tid å kunne skaffe seg akkurat det jeg ønsker meg, når jeg ønsker meg det, kan føre til overmot. Jeg kan bli meg selv nok. Og kravstore, selvgode og overmodige mennesker er ikke de enkleste å omgås.

Jeg ønsker meg at denne «lykkelige» normalen fordufter så fort som mulig. For livet er et risikoprosjekt. Vi har alle våre drømmer som vi er villige til å kjempe for. Men vi bør ikke bli overrasket om livet blir noe helt annet. Vi bør fortsatt kunne drømme, men bør ta med oss på veien en viss ydmykhet. For det er ikke vi alene som styrer livet. Vi må ta høyde for at ulykker og uønskede hendelser kan skje. Vi må ikke bli veldig overrasket når vi gjør eller tenker feil. Og vi må ta hensyn til menneskene rundt oss i vår streben etter lykke. Ikke minst må vi ta høyde for at det livet vi fører kan påføre andre skade. Det har blitt svært klart i det siste der vi i rike Norge med vår livsstil påfører mennesker i andre deler av verden og vår felles klode, ubotelig skade.

Jeg ønsker meg en normal som plasserer meg sammen med de andre. En normal som peker på fellesskapet og hva vi kan få til sammen. Et liv som åpner opp for den andre og hennes behov. Og et liv der jeg kan finne min vei som en nyttig del av fellesskapets finmaskede nettverk. Å kjenne på gleden av å oppnå noe sammen med andre, til glede og nytte for både meg selv og de andre. Et slikt liv gir sammenheng og god mening. Men det gir også styrke fordi det er en større kraft i det gjensidige fellesskapet enn i meg selv alene.

Ikke minst ønsker jeg meg en normal som ikke er så opptatt av hva jeg får til, og hvordan jeg ser ut eller kler meg. En normal som ikke legger vekt på om jeg har nytt hus, ny bil, en god jobb og at familien har en fin fasade, men hvordan jeg er som menneske. En normal som aksepterer meg også etter at jeg har gjort en feil eller fler. Og en normal som legger mest vekt på at jeg er et medmenneske, ikke hva jeg har oppnådd. For vi må også ta høyde for at det er en del blant oss som ikke har et yrke på grunn av funksjonsbegrensninger eller dårlig helse. Jeg ønsker meg en normal som sier at det er godt nok å være menneske.

Den kristne troen er noe som skaper fellesskap på tvers av alt det vi måtte ha opplevd i livet. Selv om normalitetens krav også slår inn i kristne forsamlinger, burde vi søke det som er felles. Vi er alle likestilt i å få våre synder tilgitt og vår skyld betalt ved Jesu død på korset. Vi er alle likestilt i å erkjenne at vi er syndere, og at vi trenger tilgivelsen i vår reise gjennom livet. Vi er alle likestilt i behovet for andre mennesker. Og det kristne fellesskapet har som grunnverdi at vi alle er mennesker, skapt i Guds bilde. Det var i en slik sammenheng jeg fant min egen menneskelighet, etter å ha fordømt meg selv i mange år.

Derfor er min drøm og mitt håp at mennesker våger å være ærlige heller enn perfekte, rause heller enn forbeholdne, gir tilgivelse heller enn retter anklager, åpner opp heller enn operer i det skjulte. Mennesker som er støttende heller enn kritiske og framsnakker heller enn baksnakker.

God søndag