21. nov, 2021

Søndagsrefleksjoner - Bruk av natur

Det er lett å ta naturen for gitt. Den omgir oss, og endrer seg ikke så mye fra år til år. Men hvordan bruker vi den? Hvilken holdning har vi til natur og bruk av den? Og hvilken verdi har den i planlegging og gjennomføring av menneskelig aktivitet?

Naturen er en del av den kloden vi har fått tildelt. Som kristne sier vi at den er en del av Guds skaperverk som vi er satt til å forvalte. En slik forvaltning betyr å gjøre seg nytte av, men også ta vare på og videreutvikle. Det innebærer at naturen har en verdi i seg selv, selv om den ikke synes å være nyttig for oss mennesker.

All menneskelig aktivitet kan på en eller annen måte føre til bruk av natur. Det skjer når vi bygger veier, tillater vindparker i nye områder og bygger ut vannkraft ved neddemming av vann. Det skjer når vi legger ut nye bolig- og hyttefelt og når vi bygger ut kommunal infrastruktur som vann og kloakk. Det skjer når byområdene vokser utover på dyrket mark eller jomfruelig natur. Mye av dette er nødvendig. Likevel ser vi nå konsekvensene av vår bruk, ved at dyr mister sine områder, at mange arter forsvinner, at jordbruksland ødelegges og at utslipp av klimagasser har blitt et stort problem. For alt dette henger jo sammen, men kanskje ikke vi ser eller vil se, at det er tilfellet?

Hvordan vurderer vi så naturen i forhold til behov for areal til menneskelig virksomhet? Har naturen noen verdi i seg selv, eller er den bare i veien for «utviklingen»? Så vidt jeg har forstått tillegges ikke naturen i seg selv noen beløpsmessig verdi for eksempel ved store veiutbygginger. Så lenge det er de beregnede samfunnsøkonomiske effekter i kroner som bestemmer om et veiprosjekt er «lønnsomt», vil naturen komme veldig dårlig ut. Ett eksempel på dette er nedbygging av myr, som vi nå vet er viktige lagre for klimagasser. Myr bør derfor definitivt bli stående urørt.

Noen av dere vil vite at jeg er sterkt skeptisk til utbygging av ny firefelts E39 på hele strekningen fra Oslo til Stavanger. Jeg ser behovet for fire felt rundt de større byene, men er skeptisk til utbygging på hele strekningen. Jeg er redd tapet av natur blir formidabelt. Og jeg er ikke enig i at det er behov for fire felt på hele strekningen. Jeg har heller ikke sett prognoser på trafikktall som skulle tilsi behov for en slik vei. Utretting av nåværende trase med krabbefelt og midtdeler mener jeg må være tilstrekkelig i overskuelig fremtid. Planleggingen av veien er etter min mening gjort ved å se seg tilbake, og fremskrive en utvikling ut fra historiske tall. Men det vi nå vet med sikkerhet er at vi ikke kan fortsette inn i fremtiden på samme måte som før. Kanskje vi ikke kan bruke så mye bil som før? Kanskje vi ikke lenger kan ha hver vår bil? Kanskje mye mer av godstrafikken må over på jernbane eller båt? For meg er et skrekkscenario at vi har bygget en firefelts vei som ikke blir brukt. Da har vi ødelagt mye natur helt unødvendig. Vi må visst heie ekstra på SV og MDG for å hindre omfattende naturtap på denne strekningen.

Det er stor forskjell på å bruke og forbruke natur. Når vi bruker naturen, gjør vi oss nytte av avkastningen. Den kommer i form av frukt, bær og jordbruksprodukter. Den kommer også i form av jakt og fiske, vedhogst og ikke minst naturopplevelser. Da bruker vi av avkastningen fra naturen. Den kan også komme i form av menneskelig utbygging som er reversibel. Her kan nevnes noen hytteprosjekter som er bygget slik at naturbruk er minimal, og der byggene kan fjernes og naturen kan tilbakeføres. Når vi bruker naturen på denne måten, respekterer vi at naturen har verdi i seg selv.

Når vi forbruker naturen, bygger vi den ned uten mulighet for å reversere bruken senere. Det kan for eksempel være veibygging. Da blir naturen noe som er i veien, et hinder for menneskelig utvikling. Jeg mener at vi i stor grad har vært blinde for naturens verdi i vår utvikling av menneskelig aktivitet hittil. Vi har latt som om naturen bare er til for oss, og at vi kan gjøre med den slik vi selv vil. Jeg kan ikke se det annerledes enn at vi her har trådt helt feil. På veien videre må vi bevisst sette menneskelige behov opp mot naturens egenverdi, uansett om naturen i det aktuelle området ikke synes å være særlig produktiv, sett med menneskelige øyne. Først da kan vi ta vare på Moder jord ut fra perspektivet at vi forvalter Guds skaperverk.

Paven ber oss innstendig lytte på jordens skrik. Han mener vi som mennesker trenger en økologisk omvendelse og gjenoppretting av økologisk likevekt på fire områder:

• Den indre - med oss selv
• Den solidariske - med andre
• Den naturlige - med alle levende vesener
• Den åndelige - med Gud

Økologi er vitenskapen om organismers forhold til miljøet. Økologisk likevekt innebærer en finstemt balanse med den virkeligheten vi befinner oss i. Et liv i balanse med våre omgivelser, vår natur og alle levende skapninger er ett av disse områdene.

Perspektivet på forvaltning mer enn forbruk burde være fremst i hodet for oss som kaller oss kristne. Vi burde egentlig være best i klassen i å ta vare på naturen og hindre naturtap. Jeg er redd det ikke er tilfellet. Vi er ikke bedre enn andre, og lar oss villig rive med i «utviklingen». Jeg synes det er trist, og tenker at vi trenger en klar forkynnelse om naturens egenverdi. For alle naturens skapninger er del av Guds skaperverk, og har like stor rett til sine områder som menneskene.

God søndag