28. nov, 2021

Søndagsrefleksjoner - Jeg eller alle?

På mange områder er livet en balansegang mellom mine egne og andre menneskers interesser behov. Som ofte ellers kan jeg også komme i ubalanse og havne i en ev flere grøfter. Den ene grøfta vil jeg illustrere med denne gamle regla: «Først meg selv, så meg selv, så meg selv igjen, og så min neste hvis det er til mitt eget beste». I denne grøfta er det meg og mitt behov som dominerer. Andres behov er bare et forstyrrende element. Den andre grøfta er jeg i, hvis jeg alltid strekker meg langt for å tilfredsstille andre, for eksempel der det er tydelige omsorgsbehov. Dette kan føre til en selvutslettende livsførsel som ikke er godt verken for meg eller folk i mine omgivelser. Noen ideelle yrker kan også føre oss inn i en slik livsførsel, der andre enn dine nærmeste får all din tid og dine ressurser.

Flere begreper er brukt om forholdet mellom meg og de andre. Ett er nestekjærlighet fra den kristne tro. Her har vi fått i oppdrag å elske Gud, og vår neste som oss selv. Her har jeg tre jeg skal rette min kjærlighet mot: Gud, meg sel og min neste. Et annet begrep er solidaritet, som betyr å vise samhold eller samfølelse på tvers av gruppetilhørighet eller mellom individer. Begge begrepene innebærer å løfte blikket utover meg selv, til de andre rundt meg, nært eller langt borte.

Hva betyr det så å elske min neste, eller å vise samhold med andre? Hva er de konkrete utslagene? Er jeg villig til å gjøre noe for andre som i første omgang går ut over eller begrenser mitt eget liv? Vi er forskjellige som mennesker, og derfor vil det være ulikt hva vi gjør, hvor mye vi gjør og hvor mye vi tenker på andre mennesker. Likevel tror jeg det kan være nyttig å gjøre dette litt konkret.  

På noen områder er det lett å se at det jeg gjør, kan virke inn på andre mennesker. På andre områder er det vanskeligere. Likevel skulle vår nestekjærlighet og vår solidaritet ideelt sett ikke være avhengig av nærhet.

Mine egne interesser satt opp mot fellesskapet og de andre kan gjelde på mange områder. Ett område som er svært aktuelt er den alvorlige trusselen vi nå ser når det gjelder klima og global oppvarming. For det er nå mer og mer dokumentert av forskere at vår livsstil fører til økende global oppvarming som igjen fører til at mennesker i samfunn i andre deler av verden lider. Er vi villige til å endre vår livsstil for å hjelpe andre mennesker, selv om de bor langt borte? Og er vi villige til å bruke pengene våre på en annen måte for at neste generasjon skal få et bedre liv? Effektene på dette området er både langsiktige og fjerne, og vi reagerer ofte lettest på det kortsiktige og nære.

Et annet område er like aktuelt som klima, nemlig tap av natur. Vi bygger ned natur i stor skal for økt menneskelig aktivitet, uten å tenke på at naturen har verdi i seg selv, som del av Guds skaperverk. Vi tar det som en selvfølge at vi bare kan fortsette å forbruke natur til vårt eget behov. Det går hardt ut over artsmangfoldet, og kan virke inn på klodens evne både til matproduksjon og til å motstå global oppvarming. Her snakker vi kanskje om en annen type solidaritet, nemlig mellom menneske og natur. Konsekvensene er vanskelige å se, og motivasjonen til å gjøre noe blir derfor også kanskje så som så.

Flere av områdene der nestekjærlighet og solidaritet utfordres, gjelder vår lommebok. Vi skal ha oss frabedt at andre legger seg opp i hvordan vi bruker pengene våre. Og vi tar det som en selvfølge at vi skal beholde og helst øke det inntektsnivået vi har. Derfor er økende skatter og avgifter en uting. Dette preger også det politiske landskapet. Høyresiden vil alltid jobbe for mindre skatt i tro på at det skaper økt aktivitet, mens venstresiden ser at øket skatt, særlig for de rike, kan være nødvendig for å opprettholde gode tjenester og verdige levekår for de som trenger det mest. Men pengene våre står oss nær, og det skal mye til at vi frivillig går med på for oss negative endringer.

Ingen liker at de varene vi trenger blir dyrere, og ingen er glade for at strømmen i disse tider ser ut til å nå historiske nivåer. Prisøkning som skyldes markedskreftene, er det ingen som setter pris på. Men det kan også være at prisøkning er nødvendig for å ivareta bærekraft, miljø og klima. Og det kan være at økte strømpriser illustrerer at vi er solidariske med mennesker i Europa og deres behov for ren energi. Hvis økte priser har slike forklaringer, er vi da villige til å akseptere at dette må til? For det er vel bedre at mennesker i Europa får tilgang til vår energi fra vannkraft, til erstatning for deres egen i noen tilfeller fra sterkt forurensende kullkraftverk? Og det er vel bedre å betale mer for et klesplagg som er produsert under menneskelige kår og med mindre forurensing, enn at klær alltid skal være så billige?

Det er ikke alltid at meg og mitt skal trumfe alle sider av min livsstil. Jeg tror vi trenger å løfte blikket og se den andre, slik at det får konsekvenser også for min lommebok. Jeg tror også at vi må regne med å betale mer for det vi kjøper, for å ivareta bærekraft og sikre at også andre mennesker har levelige kår i framtiden. Dette kan være en direkte konsekvens av det budet Jesus ber oss om å holde i Matteus kap 22, vers 39: «Du skal elske din neste som deg selv». For hvilken rett har jeg til alltid å sette meg selv først?

God søndag.