12. des, 2021

Søndagsrefleksjoner - Angst og vennlighet

Min navnebror Per Arne Dahl ble intervjuet i dagsrevyen 8.12.2021. Der refererte han til Benny Andersson som skal ha uttalt: «Spar ikke på angst og vennlighet». Hva i all verden mente han med det?

Per Arne Dahl forklarte at vi blir så slitne av å være redde, ikke minst nå i pandemien. Jeg tenker i tillegg at vi blir enda mer slitne hvis vi ikke innrømmer verken for oss selv eller andre at vi faktisk er redde. Jeg husker at den kjente hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen uttalte tidlig i pandemien: «Den som ikke er redd nå, må gå til psykolog».

Frykt og redsel kan være nyttig for oss, slik at vi reagerer og beskytter oss når noe faktisk er farlig. Men hva kan det bety å ikke spare på angsten? Per Arne Dahl forklarte i intervjuet: «Slutt å ljuge. Kast maska». Det å være redde, er menneskelig. Ved å vise det, kan andre kjenne seg igjen, og få støtte for egen redsel.

Det vondeste med frykt, redsel og angst er når den blir innestengt. Når den får lov til å romstere inne i oss, lenge. Når den ene vonde tanken tar den andre, og det mørke uhyret dominerer hver minste krok av vårt sinn og overmanner oss. Når vi tror at vi er det eneste mennesket i denne verden som har det slik.

I mars neste år er det to år siden pandemien slo innover oss. Det tok ei stund før vi forsto at vi hadde grunn til å være redde. De fleste fulgte lojalt påbud og råd fra myndighetene fordi vi stolte på dem. Vi tenkte likevel at dette går raskt over. Men det gjorde det ikke. Når jeg skriver denne refleksjonen, er smitten igjen på rekordfart oppover. Vi har fortsatt grunn til å være bekymret.

Men hva gjør vi med våre bekymringer? Og ikke minst, hva gjør de med oss? Noen av oss er ikke særlig bekymret, og lever sine liv som vanlig. Andre kobler sin bekymring til sin kunnskap, og gjennomfører fornuftige tiltak for å beskytte seg selv og andre. Men jeg tror at for noen er dette så skremmende at de kan stå i fare for å lukke ned hele livet. Som på de fleste andre av livets områder, fungerer det dårlig å ta til ytterlighetene. Den gylne middelvei der våre bekymringer får rasjonelle utslag i økt beskyttelse, fungerer best.

Frykt, redsel og angst er en del av menneskelivet. Når vi møtes, kan vi dele våre liv. I fellesskapet kan vi lufte både det som er godt, og det som er vanskelig. Men hvordan møter vi hverandre? Er det med fasadene? «Jo takk, bare bra» sier vi på spørsmålet om hvordan vi har det. I liten grad er vi ærlige, for har vi det egentlig så bra? Og går vi kanskje rundt og innbiller oss at alle andre har det bra, bare ikke jeg?

Nå synes jeg at jeg hører ordene til Per Arne Dahl i intervjuet: «Slutt å ljuge. Kast maska.» Jeg tenker at dette handler om mot til å være ærlige. Og det handler kanskje også om det andre som Benny Andersson sa vi skulle være rause med: Vennlighet. For der hvor mennesker møtes i trygghet og vennlighet, tror jeg livet kan bli ærligere. Både den helt naturlige redselen, frykten og angsten, og de store og små gledene kan komme fram og bli behandlet med kjærlighet og varsomhet. Vi kan få luftet ut våre bekymringer og oppleve at andre går med de samme. Og vi kan få dele og få del i hverandres gleder.

Å være raus med angst og vennlighet, kan vi kanskje forklare med en omskriving av den tyske dikteren Tiedge sitt dikt: «Delt glede er dobbelt glede, delt angst er halv angst».

God søndag