19. des, 2021

Søndagsrefleksjoner - Motstand

Av og til har jeg det ærefulle oppdraget å lede og gjennomføre gudstjenesten i Egersund kirke. Denne refleksjonen er en bearbeidet versjon av preken i dag 4.søndag i advent, og er basert på prekenteksten denne søndagen.

Teksten handler naturlig nok om hendelsene rundt Jesu fødsel, og er hentet fra evangelisten Matteus kapittel 1, vers 18-25:

18 Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. 19 Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. 20 Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. 21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» 22 Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:  

23  Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
           og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.
    24 Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone 25 og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.

Det er store dimensjoner over det drama som dagens tekst fører oss inn i. Gud hadde tidligere profetert at han skulle sende sin egen sønn til jorda, for å redde menneskene. Tiden var nå inne.

Til å gjennomføre denne planen, hadde han imidlertid gjort seg avhengig av mennesker, og de måtte overbevises om å være med.

Josef og Maria var helt sentrale blant disse menneskene. Noe av det første som slo meg ved lesing av dagens tekst var nettopp Josefs reaksjon. Han ga Gud motstand. Maria hadde tidligere også undret seg, blitt skremt og stilt spørsmål ved det Guds engler fortalte henne. Det er mange andre eksempler opp gjennom bibelhistorien på at mennesker ikke uten videre sa ja til Guds planer.

Menneskene den gangen fikk vite at Gud selv skulle bli menneske, og at ungjenta Maria skulle bære fram Guds sønn uten å ha vært sammen med noen mann. Det er utrolig, både den gangen og nå.

I jula blir vi rett og slett utfordret til å tro på det utrolige.

Guds prosjekt

Tankene mine går til oss som lever nå. Vi som har valgt å tro; er det slik at også vi gir motstand når vi får oppfordringer og utfordringer fra Gud? Som kristne har vi en grunnleggende tro og tillit til at Gud vil oss det beste. Men det Gud kommer med, er ikke alltid så lett å forstå. Og det vi ikke forstår, har vi lett for å avvise.

Gud har gjort seg avhengig av mennesker for å gjennomføre sitt prosjekt på jorda. På en eller annen måte må han overbevise oss og andre som er involvert, til å stole på Ham.

Men hvordan går Gud fram overfor oss, deg og meg? Vil han oss noe? Har han en oppgave for oss?

Og er det noe å lære av denne gamle historien i forhold til Gud og hans vilje overfor oss?

Hvis vi våger å ta det konkret, mangler det ikke på oppfordringer og utfordringer i Bibelen, særlig i Det nye testamentet. Jeg tror at Guds utfordringer til oss er ment å få konkrete følger, for at vi som mennesker skal få et så godt liv som mulig, her og nå, og ikke minst for at flest mulig skal få kjennskap til og tilgang til troens mulighet.

Hva er det så Gud vil oss? Hva trenger han oss til? Her er tre eksempler.

De to store bud

De to store bud kan vi lese om fra en samtale med Jesus i Matteus evangelium:

«Mester, hvilket bud er det største i loven?»

Han svarte:

«‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ 38 Dette er det største og første budet. 

Men det andre er like stort:

‘Du skal elske din neste som deg selv.’ 

På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

(Matt 22, 37-40)

Den gylne regel

De fleste av dere kjenner også til Den gylne regel:

«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.» (Matt 7,12)

Åndens frukt

En del av dere har hørt om Åndens frukt:

«Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.»

(Gal 5,22-23) 

Våger vi å ta disse tekstene på alvor? Lar vi oss prege av dem? Er vi villige til handling, eller er motstand vår første refleks? Tar vi til oss av bibelen slik at Åndens frukt får prege våre liv, eller er vi alt for opptatt av vårt eget? Selvhevdelse, splittelse og misunnelse er blant annet nevnt som motsatser til Åndens frukt. Hvordan forholder vi oss til det?

Jeg leste nylig i Romerbrevet kap 15, vers 2:

«Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp»

Prøv å forestille dere hvilken kraft dette ordet kunne hatt hvis alle mennesker levde etter det!

Rett før jul

Det er rett før jul. Juletid er gavetid, der vi tenker på andre mennesker. Men gaver er ikke det sentrale i denne tiden. Den største verdien ligger i omtanken; at vi bryr oss om hverandre.

Hvordan vi lever, og hva vi gjør som medmennesker kan ha mye større virkning i andre menneskers liv enn vi er klar over. Husk at livet til oss som kaller oss kristne, er de eneste brevene mange leser om tro.

God førjulssøndag