26. des, 2021

Søndagsrefleksjoner - Sant menneske

Det kan være mange fortellinger om mennesket; kanskje like mange som det finnes mennesker. Men fortellingen om mennesket i forhold til spørsmål om religion og tro, er kanskje ikke like mange. Vi har hørt om synd og fortapelse, frelse og nåde. Men er det noe system i dette, annet enn begreper som i beste fall betyr noe for de innvidde?

Av og til når jeg leser noe, kan det slå meg i magen. Jeg blir sittende stille, leser om igjen, tenker, leser på nytt. Det skjedde når jeg leste i årets adventsmagasin til avisen Vårt Land, der tidligere samfunnsredaktør i avisen Erling Rimehaug kommenterte boka «Sant menneske» av Wilfrid Stinissen, en katolsk prest, karmelittmunk og forfatter.

Før jeg går nærmere inn på teksten i avisen, vil jeg gjerne dele noen erfaringer fra møter med flere mennesker. Flotte mennesker som utad fremstår vellykket, bekjenner seg som kristne og likevel sliter med selvbildet. De har vokst opp i en kristen sammenheng med troende foreldre, og altså fått en kristen oppdragelse. Det var ofte en god oppvekst, men likevel førte den til problemer i voksen alder. Oppdragelsen var nok godt ment, men foreldrene hadde med seg en tro på at mennesker ikke var noe verdt i Guds øyne. Menneskene var syndere som trengte omvendelse og måtte passe seg for verden. Hva gjør det med et barn? Det er lett at et negativt menneskesyn fester seg med et slikt utgangspunkt.

Det var dette bakteppet som ble så usedvanlig klart når jeg leste Rimehaug sin kommentar. Han innleder med følgende sitat fra Stinissen: «Det mennesket først og fremst kan si om seg selv, er ikke Jeg arme, syndige menneske, men: Jeg er elsket av Gud». Rimehaug forsto og tok gradvis innover seg at også han var villet og ønsket som menneske. Det negative menneskesynet som hadde preget ham slapp etter hvert taket.

Stinissen skriver at Bibelens fortelling om mennesket har tre ledd: Skapelse, syndefall og frelse. Han mener at de siste århundrers teologi har forfalt til en todeling, der syndefallet og frelsen står igjen som de to avgjørende begivenhetene. Dette mener han gir et negativt menneskesyn, der grunnlaget for nåde faller bort. Nåden er Guds ufortjente og ubegrensede kjærlighet til menneskene.

Stinissen mener også at denne todelingen i syndefall og frelse fører til en farlig dualisme:

«Da snakker man om frelste og ikke-frelste. Da reduserer man Guds rike til kirken. Guds rike finnes da bare innen kirkens grenser. Tar man derimot utgangspunkt i skapelsen, utelukker man ingen. Dette har vi jo til felles; vi er alle skapt av Gud».

I skapelsesberetningen kan vi lese at vi alle «er skapt i Guds bilde». Vi er altså ikke mindre enn et avbilde av Gud selv. Og det står at Gud var fornøyd med det han hadde skapt: «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!».

Vi er med andre ord villet, ønsket og skapt slik Gud vil ha oss, og han var fornøyd. Når han så at vi likevel rotet oss bort, viste han oss hva et sant menneske er, ved at han sendte sin egen Sønn Jesus Kristus til jorden. Det er dette vi feirer nå i jula.

Nok med teologi og teori i denne omgang. For hvordan skal vi, hver enkelt av oss, forstå de tre leddene i Bibelens fortelling om mennesket: Skapelse, syndefall og frelse? Er det mulig å tenke konkret på dette slik at livet blir levelig, også med en kristen oppdragelse? Og slik at det å bekjenne ei tru, kan bli mer attraktivt?

Tanken på at hvert enkelt menneske er ønsket og villet, og til og med skapt «i Guds bilde» burde gjøre noe med oss. Uansett livssituasjon, bidrag eller nytte i samfunnet, er vi noe. Vi betyr noe bare i kraft av å være til. Dette utgangspunktet gjør oss underlig likestilte. Samfunnets rangering av oss, betyr liksom ikke noe. Hva jeg har oppnådd eller ikke oppnådd, er ikke avgjørende. Hvor vellykket livet mitt er i andres øyne, har underordnet betydning. Det aller, aller viktigste er at jeg er til, jeg finnes, jeg lever, og jeg inngår i flokken av mennesker. Oversatt til samfunnets språk, mener jeg at i dette ligger menneskeverdet og menneskerettighetene. Og de gjelder absolutt alle.

Troen på at mennesket bare er godt, har blitt motbevist en rekke ganger opp gjennom historien, og vi er ikke bedre stilt i dag. For synden er en realitet, og den er ikke vanskelig å finne. Menneskenes egenrådighet, egoisme og ondskap finnes over alt, både på individnivå, i samfunnet og mellom nasjoner. Ulike typer kriminalitet og skjevfordeling mellom rike og fattige land av vaksiner mot koronapandemien kan være eksempler. Menneskets ødeleggelse av natur med en livsstil som fører til global oppvarming er et annet. For hva annet er dette enn synd? Hva kan vi ellers kalle ødeleggelse av kloden og bevisst urettferdig fordeling av jordens ressurser? Synd er ikke et populært begrep, men det gir menneskene et tydelig ansvar. Og det ansvaret må vi gjøre noe med.

Vi mennesker er derfor ikke bare Guds elskede, ønskede og verdifulle skapninger, men har trådt feil og trenger en ny retning. Vi kan ha ødelagt relasjoner som vi trenger å rette opp. Vi trenger å vende oss bort fra en livsstil som er ødeleggende både for oss selv og andre. Uttrykket omvendelse er nettopp det, å endre kurs. En slik kursendring skjer ikke bare på det indre planet, og har ikke bare å gjøre med religiøse opplevelser i tro, lovsang og bønn. Omvendelsens mål er ikke bare evigheten. Den bør også få utslag i våre liv, konkret og synlig. Vi må erkjenne at vi har trådt feil, be om tilgivelse og gå videre på en annen måte. For erkjennelsen er tilgivelsens mulighet. Og tilgivelsen er frelsens første resultat. Og i denne prosessen kan vi leve i vissheten at vi er Guds elskede barn.

Det sanne mennesket er alt dette; ønsket og villet, villfaren og skyldig, tilgitt og håpefull. Og veien som det sanne mennesket er anbefalt å gå, har Jesus Guds Sønn vist oss gjennom sitt liv. Nå, i jula har vi nettopp feiret starten på dette nye livet.

God romjulssøndag