23. jan, 2022

Søndagsrefleksjoner – Troens lengsel og uttrykk

Det sies at samfunnet blir mer og mer sekularisert, og at troen har trange kår. Sekulariseringen kan vi se på mange måter. Den norske kirke er ikke lenger en statskirke, men en folkekirke. Kirkegang på søndag er ikke lenger en selvfølge, men heller noe som holdes oppe av aldrende «særinger». Samfunnet har ikke lenger en kirkelov, men en lov for tros- og livssynsamfunn. Kristendom er ikke lenger en naturlig del av undervisningen i barne- og ungdomsskolen, men undervises sammen med andre religioner og er i stor grad overlatt til kirken selv. Å bringe barn til dåp og bidra til at unge konfirmeres er heller ikke lenger like vanlig, og det blir stadig færre av dem. Og skolegudstjenester ved skoleslutt og til jul er ikke lenger en naturlig del av skolen, men møter stadig sterkere protester og kan snart bli forbudt.

Hvor er vi på vei? Kan vi fortsatt kalles et kristent land? Og har selve kristentroen fått trangere kår når samfunnet og offentligheten blir stadig mer tømt for kristelig innhold?

Det norske samfunnet har sin historie og sitt grunnlag i kristendommen. Uansett utvikling er vår historie tydelig og udiskutabel. Det kan hevdes at den utviklingen vi ser nå er et forsøk på å kaste ut ethvert spor av denne historien. Jeg tenker at da er vi også i ferd med å kaste ut den norske identiteten, den norske folkesjelen. Jeg tror at nettopp denne folkesjelen har sitt grunnlag i kristendommens verdier, uansett hvor «moderne» og frie vi blir fra samfunnets kristelige kjennetegn.

Likevel mener jeg det har mindre betydning hvilke kristelige kjennetegn som finnes i offentligheten og samfunnet. Slike kjennetegn skaper sjelden tro. Som kristen mener jeg at det viktigste er levekårene for kristentroen. Hvor og hvordan finner troen sitt uttrykk? Hvor er møtepunktet mellom de troende og de som ikke bekjenner seg som kristne? Hvor i offentligheten finner troen sitt uttrykk? Og, har folk flest mistet språk for å sette ord på sine lengsler etter noe å tro på?

Mitt utgangspunkt er at alle mennesker har en iboende lengsel etter noe meningsfullt å tro på. Særlig i perioder når livet er vanskelig, er det mange som søker og ber uten å vite veldig konkret hva eller hvem de ber til. Når store vonde hendelser skjer, er det kirkene folk søker til. Og hvis lokalkirken brenner eller ødelegges på andre måter, er det mange som sørger. Alt dette er uttrykk for en lengsel etter noe trygt som liksom bare er der; et fundament å stå på. Dette kan være restene av den kristendommen som det norske samfunnet er bygget på. Og disse restene må vi ta godt vare på.

Kirkene til folkekirken og andre kirkesamfunn er et sted hvor tro uttrykkes. Mennesker som ikke bekjenner seg som kristne kan merke den spesielle stemningen i et kirkerom. Utsmykningen har i seg mange elementer av tro. Særlig eldre kirker bærer i seg de lange tradisjonene av mange generasjoner. Jeg tror nettopp at symbolene og de lange historiske linjene skaper trygghet, en stemning av ro og ærbødighet og et uttrykk for at det er noe mer. Kirken tar opp i seg livet og døden, og alt det som dette innebærer. Dette understrekes også når kirkerommet brukes til konserter i tråd med rommets historie og karakter. Her kan alle delta uten krav om tro eller prektighet, og få gode åndelige opplevelser.

Men det er få som går til kirke, være seg til gudstjeneste eller konsert. Det er ikke lenger attraktivt å oppsøke kirken, kanskje fordi samfunnsfortellingen nå er at dette er for spesielt interesserte. I bibelen lærer vi noe annet, nemlig at «alle skal med» slik vi synger det i barnesangen. Hvis min teori om at mennesket er født med lengsler etter noe fast å tro på, må denne troen finne sitt uttrykk også andre steder. 

I tråd med at troen i samfunnet har blitt mer og mer privatisert, blir spørsmål om tro mer og mer overlatt til det private rom. I det rommet finnes menneskemøter, og kanskje særlig digitale møter. Under pandemien har vi sett hvor mange som deltar på strømmede arrangementer, og i sosiale medier handler mye om tro både i åpne og lukkede fora. Selv har jeg ei nettside med hovedsakelig kristent innhold, og med en oppslutning som er mildt sagt voldsom. Siden som du leser denne teksten på, ble sett over 70.000 ganger i 2021, opp 61 prosent fra året før. Og en annen side som jeg trodde var for spesielt interesserte, «Søndagens tekst» ble sett av enda flere (73.800) og med en økning fra året før på 52 prosent. Denne siste siden gjengir søndagens prekentekst i folkekirken, med en kort tekstkommentar. Jeg aner ikke hvem alle disse menneskene er, men oppslutningen sier meg mye om lengsler og tro i det private rom.

Vårt sekulariserte samfunn gir barn og unge liten hjelp til kunnskap, forståelse og språk når det gjelder tro og religiøse spørsmål. Barn og unge kan risikere å bli åndelige analfabeter, og i England snakker de om at de har mistet en hel generasjon på grunn av dette. Når vi ser at kirkesøkningen går ned, og de som fortsatt kommer blir stadig eldre, går det an å miste motet på dette området også i Norge. Jeg mener likevel at det er håp. Vi som er aktive kristne, må bare benytte de mulighetene vi har. Vi må uttrykke vår tro med frimodighet når vi møter andre mennesker. Vi må vise at troen er relevant i møte med livet, både når det er godt og når det er vanskelig. Vi må dele av våre erfaringer med å leve et liv i tro. Og vi må bidra til at spørsmål om tro og kristendom deles på internett og i sosiale medier. Vi må rett og slett dele troen der menneskene er. For det er mennesker som tror, ikke samfunnet, og troverdige mennesker som er ekte i sine liv og tydelige i sin tro, kan få mange til å undre seg og bli nysgjerrige.

God søndag.