6. feb, 2022

Søndagsrefleksjoner - Når livet gir motstand

Livet farer ulikt med oss. Noen ser ut til å ha gode, uproblematiske liv fra fødsel til død, mens andre må gjennomgå utfordringer, ulykker, skader og annen motstand nesten uten ende. Jeg tror likevel at de fleste av oss møter motstand av ulik grad en eller flere ganger i løpet av det livet vi har fått tildelt. I dag har jeg lyst til å reflektere over hva vi gjør med det, og hva det gjør med oss.

Mostand i livet kan være så mangt. Livet blir ofte annerledes enn vi hadde tenkt og planlagt for. Det kan gi oss nederlag når vi hadde satset alt på å lykkes. Andre mennesker kan påføre oss mentale og fysiske sår. Relasjoner kan gå i stykker. Det ekteskapet eller samboerforholdet som var så godt, kan ødelegges av utroskap, sykdom eller død. Barn kan få store og omfattende problemer, eller dø fra oss. Sykdom kan ramme oss uten det minste forvarsel.

Jeg har lyst til å fortelle et eksempel på selvopplevd motstand. De fleste kjenner til at en av mine sønner i mange år slet med rus. I den forbindelse ble vi som foreldre med i Landsforeningen mot stoff (LMS), nå organisasjonen Ivareta. Medlemmene der var i stor grad kvinner; ofte mødre til den rusavhengige. Mennene var ute av bildet, kanskje etter samlivsbrudd eller var opptatt med andre ting. De hadde tilsynelatende gitt opp. For rusavhengighet gjør noe med familier.

Hvordan taklet så foreldrene det? Først er det ofte et sjokk å oppdage og erkjenne at sønn eller datter er rusmisbruker. Så bli du opptatt av å følge med på hva som skjer, noe som kan ende opp i å nærmest fotfølge ungdommen. Etter hvert ser du at det ikke nytter, og gradvis må du overlate den rusavhengige til seg selv. Foreldre kan bli utslitt både fysisk og mentalt, og påkjenningen utsetter parforholdet for store utfordringer. Men i møte med andre foreldre i samme situasjon, ser du også noe annet. For noen blir høyreist, ja du kan få en opplevelse av at noen blir foredlet. De kan ofte være en ressurs for andre.

Vi ser altså at vi reagerer ulikt på motstand. Noen reagerer med at det er totalt urettferdig at dette rammer akkurat dem. Til det er å si, hvorfor ikke deg og meg? Og: hvem har sagt at livet er rettferdig? Som en lege sa det i forhold til sjukdom: «Helse er i stor grad et spørsmål om flaks og uflaks». Vi kan påvirke helsa vår til en viss grad, men plutselig sykdom kan ramme blindt og uten forvarsel. Det er vi likestilt alle.

En annen reaksjon kan være bitterhet. Vi blir så opptatt av våre egne plager i sammenligning med andre, at vi ikke ser det vi fortsatt klarer å gjøre. Plagene våre blir livet vårt. De er med i alt vi snakker om, vi plager andre med dem. Plagene er det første vi tenker på om morgenen og det siste vi tenker på når vi legger oss. Og vi forstår verken at andre kan ha det så mye bedre, eller at de ikke er så opptatt av mine plager som meg selv. Til det er å si at bitterhet er en gift som vi alle kan bli utsatt for. Den må kalles ved sitt rette navn og vi må være oss bevisst når den kommer, hvis vi skal unngå å bli offer i vårt eget liv. Jeg er redd at offerrollen kan ødelegge livet. Men jeg har også møtt mennesker som på grunn av kroniske plager og omfattende begrensninger har all grunn til å være bitre ofre, men som ikke er det. De snakker lite om sine plager, har lært seg å glede seg over det de fortsatt kan, og viser interesse for andre på en naturlig måte.

En tredje reaksjon er å være sterkt til stede i det som skjer, uansett om det er godt eller vondt. Glede seg over det gode, se det vonde inn i øynene, håndtere det som skjer og gjøre det beste ut av situasjonen. Slike mennesker vet kanskje av erfaring at situasjonen etter hvert vil endre seg, men at det kan være tøft når det står på. For det er en dyp sannhet at livet gir stadige forandringer. Som en psykolog sa det en gang jeg var oppgitt over at vanskelige ting bare gjentok seg: «Når vi har med mennesker å gjøre, må vi alltid regne med forandring». Jeg har heldigvis fått oppleve at det er helt sant, at det kan oppstå store forandringer også til det gode både i min egen situasjon og i relasjon til andre. Det er kanskje det som er livet?

Livet har en tendens til å gå videre uansett hva vi opplever av motstand. Det liksom presser seg fram. Men det er mange måter å leve det på. Vi kan være opptatt av fortiden og det vonde som har skjedd; se bakover og kanskje synes synd på oss selv. Da er jeg redd vi kan miste av syne de mulighetene som de nye dagene gir. Vi kan se framover, leve i håpet om at det vi ønsker å oppnå der framme skjer, eller leve i bekymring for det som kan komme. Da er jeg redd vi kan miste av syne dagen i dag. For det livet vi har, er nå, her, i dag. Å gå dagen i møte med forventning eller engstelse og lure på hva den har å bringe, er det livet vi har fått.

Nye dager kommer og går, dagene blir til uker, ukene til måneder og måneder til år. Med eller uten begrensninger kan vi ikke gjøre annet enn å ta tak i og leve det livet vi har fått tildelt. Ingen andre kan leve det. Spørsmålet blir mer hvordan vi lever dagene, ukene månedene og årene.

Gud kjenner godt til motstand. Han sendte sin egen Sønn i døden for at vi skulle få så gode liv som mulig. Han vet at vi alle opplever et liv som ikke bare og ikke alltid er godt. Det er en del av de menneskelige kår å møte motstand. Og Han som vi tror på har krefter nok til å støtte oss gjennom det som måtte skje, og forandre på det etter Sin vilje. Motstand, utfordringer og lidelse er kjente begrep i Bibelen. Da er det godt å ha med oss det som Paulus skriver om i sitt brev til Romerne kap. 8, vers 38-39:

 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Fortsatt god søndag.