20. feb, 2022

Søndagsrefleksjoner - Virkelighet og dialog

Det er truende skyer over Europa. Verdensdelen som har levd i fred siden andre verdenskrig, opplever seg nå truet. Flere sier at det nå er fare for ny krig i Europa. Hva er det egentlig som skjer?

I en av Hoem sine bøker uttaler gamle Serianna noe som brant seg fast i meg: «Det første som går tapt i en krig, er sannheten». Det er bekreftet av flere at både krig og opptakt til krig, ikke minst er en kamp om virkelighetsbeskrivelsen. Informasjon om det som «faktisk» skjer, brukes som trusler og våpen. Jeg mener vi ser dette også i Ukraina-konflikten.

Langt i vest sitter en verdensleder som kommer med stadige nye varsler og trusler om at en krig i Ukraina kan komme når som helst. Han truer også med kraftige sanksjoner hvis det skjer. Langt i øst sitter en annen verdensleder som sier at dette er tull, at de ikke ønsker å gå til krig og at de militære bevegelsene som nå foregår på grensene, er militærøvelser. Midt mellom dem ser det ut til at de europeiske lederne er litt i tvil om hva de skal tro på, og den ene etter den andre valfarter til han i øst for samtaler. I den europeiske forsvarsalliansen sitter en nordmann som forsøker så godt han kan å holde flokken sin samlet, men samtidig holde døra åpen for å snakke sammen med «fienden».

Ingen av oss vet hva disse lederne egentlig tenker. Fram til nå er det maktspråket som er brukt. Vi ser lite til en mer ydmyk og lyttende holdning. For meg er det uansett åpenbart at deres uttalte virkeligheter er helt forskjellige. Han i øst har trodd på det han oppfattet som tidligere løfter om at det skal være en sone mellom hans land og landene i det vestlige Europa. I den sonen (eller interessesfæren som det visst heter), skulle ingen av dem kreve herredømme. Dette er nå truet av at Nato tilbyr Ukraina medlemskap. Han i vest sammen med landene i Europa, ser det som en selvfølge at ethvert land selv må ta stilling til hva de ønsker å være medlem av. Men det opplever han i øst som en trussel mot landet hans.

Også blant toppledere tror jeg vi snakker om helt banale, menneskelige tanker og følelser. Lenge trodde jeg at mennesker som lykkes med å få betydelige lederposisjoner, hadde opparbeidet seg en form for høyere logikk. At de hadde noen edlere tanker om sin posisjon, hvem de tjente og hva de ønsket. Jeg er skuffet. Det ser ut som om det er kun èn ting som teller, å få og beholde makt. Og jo lenger de sitter i stillingen, jo mindre kontakt får de med det folket de skulle tjene, og jo viktigere blir selve makten; å beholde posisjonen.

En annen ting som har slått meg er at det virker som om menneskene ikke kommer lenger enn til barnehage-stadiet. «Dette er mitt! Ikke rør det!». «Sandkassa er like mye min som din! Jeg vil også leke her!». «Du lovte meg jo det! Hvorfor holder du ikke det du lovte?». I toppledernes sandkasse er det en salig blanding av løftebrudd, prestisje, sårede følelser, brutte ambisjoner, arroganse, maktutøvelse og tanke på gjenvalg. Midt i alt dette er det noen hederlige unntak; noen ledere som gjør alt de kan for å dempe konflikten, skape møteplasser for dialog og jobbe iherdig med å skape en felles forståelse uten at noen taper ansikt. Slike ledere er jeg imponert over. De fortsetter sitt arbeid selv om det ser aldri så umulig ut. Ære være dem for det, for er det noe som trengs nå, så er det dialog.

Også på andre områder er det tilsynelatende flere virkeligheter. I dag tenker jeg på religion. Synet på virkeligheten fra et religiøst ståsted, er ofte preget av noe vi ikke kan se. Gud som begrep er jo ikke særlig konkret eller synlig, mer som en kraft. Likevel er begrepet helt sentralt for de religiøses virkelighetsoppfatning. Jeg ber til den Gud jeg tror på, og lar meg prege av det Jesus har sagt til menneskene. Uten denne troen vil mye av min virkelighet være uforståelig.

Norge skal være et livssynsåpent samfunn. Det betyr at det skal være tillatt å tro, men også tillat å ikke ha en tro. Det skal også være helt greit med en rekke ulike trosretninger. Både muslimer og kristne skal derfor kunne leve på like fot i landet vårt. Men er det slik? Vi ser utviklingstrekk mot at kristendommen i økende grad oppfattes som noe sært og for et mindretall, og vi ser kritikk og negative holdninger til muslimer. På siden av det hele står en rekke mennesker som sier de ikke tror, og som helst ønsker seg et samfunn som er såkalt nøytralt. Mellom gruppene ser vi en debatt som kan bære preg av at den virkelighetsoppfatningen som en av gruppene har, er den eneste rette.

På samme måte som i konflikten mellom øst og vest i Europa, trenger Norge som land dialog. Vi må våge å la våre ulike virkelighetsoppfatninger brynes mot hverandre. Vi må innse at det vi tror på, ikke er den eneste troen som finnes. Vi må anerkjenne at andre også kan ha litt rett, og at vi faktisk kan lære noe av dem som mener og tror på noe annet enn oss. Det trenger ikke bety at vi blir enige eller at vi legger bort det vi tror på. Det kan rett og slett føre til at vi blir tryggere på vårt eget ståsted, men at vi samtidig også bedre forstår den andres.

Dialog med respekt for den andre krever mot. Den kan føre til refleksjon, og gi en bedre samtale. Og ikke minst; den demper konflikt. Rommet for samtale, forståelse og fellesskap utvides. «Vi og dem» dempes. Øynene møtes med mindre mistenksomhet. Verden blir bedre.

Jeg har lenge vært opptatt av hva en tro kan gi et menneske. Paulus skriver om noe av dette i sitt brev til Galaterne, kapittel 5, vers 22-23:

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

En dialog preget av dette ville kanskje gjøre oss til bedre lyttere og verden til et bedre sted?

God søndag