6. mar, 2022

Søndagsrefleksjoner - Forvirret, skremt og hjelpeløs

En gang (før år 2000) trodde vi at verden hadde blitt et bedre sted. Demokratiene var på fremmarsj, det var fred mellom land i store deler av verden, fattigdommen ble gradvis redusert, den kalde krigen var over, det var god aktivitet i oljeproduksjonen på norsk sokkel og oljefondet økte jevnt og trutt. Vi hadde stabilt lave strømpriser, og kunne roe oss og tenke «at dette skal gå bra».

Så kom FN-s klimarapport og fortalte oss noen skremmende perspektiver om global oppvarming som ville føre til stadig villere vær og økende havnivå. Rapporter fortalte oss om «plasthav» på de store verdenshavene, og økende mengder mikroplast i dyr og andre organismer. Reportasjer viste oss fjell av merkeklær som var kastet i ørkenen, og forskere fortalte oss at stadig mer natur gikk tapt til menneskelig aktivitet verden over. Naturtapet kunne føre til redusert omfang av insekter som til og med kunne true verdens matproduksjon. Vi sleit med å ta inn over oss alle disse opplysningene. Hva skal vi gjøre? Vi sitter noe forvirret tilbake.

Når vi hadde begynt å fordøye dette, kom pandemien. Nedstenging av hele landet. «De mest inngripende tiltak i fredstid» som Erna statsminister sa det. Reportasjene fra Italia med overfylte sykehus, pleiere i romdrakter og dødsfall mens NRK-reporteren var i rommet, skremte oss. Land stengte ned, vi fikk beskjed om strenge smitteverntiltak og bruk av håndsprit og munnbind ble innarbeidede rutiner. Det sosiale livet ble avskrudd, og «samværet» besto av et «hei» på gaten, i behørig avstand. Håndhilsing ble «forbudt»; vi glemte nesten hvordan det var.  Alvoret kom og gikk. Noen ganger tenkte vi at «nå er det over». Så gikk det ikke lang tid før smitten blusset opp, og vi måtte infinne oss med nye restriksjoner. Barn og ungdom mistet noe av den mest formative tiden, og russefeiring ble umulig. Nå når den mest alvorlige delen av pandemien ser ut til å være over, må vi lære oss til ikke å være skremt.

Når pandemien begynte å avta, kom de skyhøye strømprisene. Vi hørte at det hadde sammenheng med høye energipriser i Europa kombinert med lite vind og derfor lite vindkraftproduksjon. Vi protesterte og tok til gatene, var utålmodige overfor våre politikere som ikke fikset dette. Men vi glemte kanskje at vi ikke er alene i verden, at det grønne skiftet vil koste oss noe alle sammen, at vi har vært for godt vant med lave strømpriser og at vi derfor har brukt unødvendig mye strøm. Kanskje vi rett og slett må endre vår måte å leve på?

Så til det foreløpig siste som preger oss. Vi trodde at Europa hadde fått nok av krig etter andre verdenskrig, og hadde lagt denne type aggresjon bak oss. Så kom opptrappingen langs grensen mellom Russland og Ukraina. Varslene fra USA om nær forestående invasjon var tydelige, mens Russland påsto at det var en militærøvelse. Torsdag 24.2.22 kom invasjonen, fra et land som selv sier de har sendt «fredsbevarende styrker». Hjelpeløse sitter vi og fyller oss med siste nytt om en regulær krig som ødelegger et velfungerende og demokratisk samfunn. Hjelpeløse ser vi hjerteskjærende scener med gråtende foreldre og skremte barn.

Alt dette rister i grunnfjellet i livene våre. Er det ikke lenger noe som er stabilt, trygt og til å stole på?

I kirken startet vi på fastetiden sist onsdag, Askeonsdag. Denne tiden skal markere de 40 dagene Jesus ble fristet i ørkenen, og varer for oss fram til påske. Min navnebror Per Arne Dahl beskriver denne tiden slik i en artikkel i avisen Vårt Land på askeonsdag 2.3.22: «I religiøs tradisjon handler faste om en bevisstgjørende renselsesprosess, med redusert inntak av mat og drikke, av kjøtt og alkohol og av syns- og hørselsinntrykk, slik at man kan fokusere på bønn, stillhet og hva som er viktigst i livet». Peter Halldorf skal ha kalt denne tiden for «en øvelse i kjærlighet og oppmerksomhet».

Vi skal altså bruke denne tiden til å tenke oss om, til å reflektere over hva som betyr noe. Sjelden har dette vært mer påtrengende enn nå. Det vi har sett på som stabilt, og nærmest som en selvfølge, er ustabilt. Det vi trodde var tilbakelagt, er høyst aktuelt. Den bedre verden vi trodde vi hadde, har fått et kraftig tilbakeslag.

Ja vi trenger mer enn noen gang en øvelse i kjærlighet og oppmerksomhet! Vi trenger å la medmenneskeligheten blomstre. Vi trenger en bevissthet om hva som virkelig betyr noe for oss. Per Arne Dahl beskriver det slik i nevnte artikkel: «Faste er også en eksistensiell bevisstgjøring, hvor vi utfordres til å feste grepet om livet vårt så det vi kan feste blikket på andre og bli solidariske mennesker.» Vi må «få mer plass til det sant menneskelige i forhold til medmennesker som fortjener å bli sett, hørt og elsket.»

I fastetiden følger vi Jesus fram til påsken, med hans død og oppstandelse. Vandringen kan munne ut i tro, og tro gir trygghet. Paulus opplevde dette selv, var blitt preget av det, og lever og skriver mye om det. Jeg har lyst til å avslutte denne refleksjonen med noe han skrev til Filipperne:

Gled dere alltid i Herren!

Igjen vil jeg si: Gled dere!

La alle mennesker få merke at dere er vennlige.

Herren er nær.

Vær ikke bekymret for noe!

Men legg alt dere har på hjertet fram for Gud.

Be og kall på ham med takk.

Og Guds fred, som overgår all forstand,

Skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Fortsatt god søndag, og god faste!