20. mar, 2022

Søndagsrefleksjoner - Ansikter

Jeg skal en tur til byen, og håper å treffe noen. Jeg pleier å spasere, for da er det større sjanse for et treff. Stort sett ser jeg smilende ansikter, og hilser et «god dag» eller «hei» i forbifarten. Av og til blir det litt mer: «Lenge siden jeg har sett deg. Hvordan har du det?». Praten kan bli god, og vi kan begge gå litt rikere videre.

Men det blir feil hvis jeg bare går og venter på andre skal ta kontakt. Av og til manner jeg meg opp til å ta initiativ. Det trenger ikke være til noen jeg kjenner. En kommentar i kassakøen i butikken kan føre til at et lukket ansikt åpner seg, og lyser opp. Et smil til et barn, kan gjøre noe med foreldrene. Å tøyse litt med ungdommer, kan overraske og gi en fin kontakt.

Ansiktene jeg treffer på, kan ha helt ulike uttrykk. Noen er fokuserte og travle, som om de bruker noen få ledige minutter på jobben til å ordne noe på byen. Andre er fjerne, som om de går og dagdrømmer. Noen er innelukkede, nesten innbitte, som om de føler seg urettferdig behandlet. Andre går med øreklokker på; de nyter sikkert sin favorittmusikk. Eller er det en beskjed om: «Ikke forstyrr»? Noen går der sammen med sin kjære, småprater og ser ut til å ha det bra. Andre igjen smiler for seg selv, som om de går og tenker på noe godt som har skjedd eller noe de gleder seg til. Mange ansikter er av ulike grunner vendt innover, og det er liksom ikke åpent for kontakt. Likevel kan et smil, et nikk, et «hei» løse opp et lukket ansikt. Er jeg den som tar initiativ, er det godt å se en reaksjon, en lysning, hos den andre. Er jeg den som tar imot, er det godt å bli sett og dratt ut av de tankene jeg måtte være i.

Møter mellom ansikter er menneskemøter. Menneskemøter er helt avgjørende for oss. Skjerm-møter er også menneskemøter, men kan ikke måle seg med fysiske møter. Stemning, lukter og nyanser uteblir når møtet er digitalt. Rommet blir begrenset til skjermen, og det vi kan se i bakgrunnen. Det kan være spennende nok, av og til. Det fysiske rommet og møtestedet inneholder mye mer; andre mennesker, lyder i det fjerne, lys og skygge, sammenheng og møtested.

Noen ansikter husker jeg, andre glir forbi i mengden. I disse dager er det noen ansikter som gjør ekstra sterkt inntrykk. Ansikter som flimrer forbi på ulike skjermer som vi stadig er innom. Til tross for avstand, er de underlig nær. Det er som om det gjelder oss, europeere som trodde at krig var et tilbakelagt kapittel. Vi som trodde at vi mennesker hadde lært, som trodde at vi hadde kommet videre. Så feil kunne vi ta, for ondskapen er høyst til stede fortsatt.

Ansiktene på skjermene er skrekkslagne, gråtende, desperate. De ser med gru på ødeleggelsene av sin hjem, gater, barnehager, sykehus og lekeplasser. De lever som i en film der alt går galt. Så er det virkelig likevel. De gjør hva de kan for å skjerme barna, som ikke forstår, men som ser at far og mor gråter og er redde. De flytter til kjellere, bomberom og t-banestasjoner, og forsøker å få til et hverdagsliv der. Noen ansikter har en annen karakter, de er mer bestemte. «Vi må vekk herfra!». De flykter i endeløse køer på tog, biler og busser til tryggheten på andre siden av grensen. Der blir de møtt av åpne, milde og omsorgsfulle ansikter som ønsker bare en ting, at de som kommer skal få hjelp. Utslitte, tomme ansikter møter varme, kjærlige ansikter til noen de ikke kjenner. Begreper som nestekjærlighet og solidaritet blir konkrete. Som en som koordinerte hjelpearbeidet i Polen uttalte: «Solidaritet betyr at framtiden til et menneske du aldri har møtt, betyr like mye for deg som framtiden til dine barn, din ektefelle og din familie.»

Ansikt er et sentralt ord også i bibelen. Det er nevnt hele 629 ganger. I Det gamle testamentet handler det mest om Guds ansikt. Han, skaperen som ser oss alle, vet om oss og vil oss kun det beste. Han ser oss når vi ler, han ser oss når vi gråter. Han ser oss når vi er gode med hverandre, og han ser oss når ondskapen rår. Han ser oss i gleden, og han ser oss i lidelsen. Han ser oss på flukt og han ser oss i tryggheten. Og han lider med oss. Hvorfor stanser han så ikke ondskapen? Fordi han har overlatt til oss mennesker å styre denne verden. I den jobben gir han oss den kraft, kjærlighet og visdom som er nødvendig for det gode. Men han er hele tiden avhengig av at vi vil, for det vi som må gjøre jobben. Vi må ville godhet for at godhet skal skje. Men det betyr også at ondskap skjer når vi ikke vil godhet.  

Vi kan ikke se Gud, men vi kan likevel ane hvem Han er ved å se på Jesus. Jesus kan gi oss både kraft og frimodighet i menneskemøter. Fra Jesu ansikt stråler det fram noe, som også skulle prege den som tror. Lyset skulle trenge seg fram, særlig i våre ansikter, slik at andre ser at her er det noe spesielt, noe de ønsker å undersøke nærmere. Vi tror jo på at lyset er sterkere enn mørket.

For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.

(2.Kor 4,6)

I Den norske kirke avslutter vi gudstjenesten med velsignelsen hentet fra 4.Mosebok:

Herren velsigne deg og bevare deg.

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.

Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

God søndag.