3. apr, 2022

Søndagsrefleksjoner - Folkets kirke

Sist søndag var det storfest i Egersund kirke. Mangeårig prest og prost Kåre Mjølhus ble takket av for lang og tro tjeneste, og Ingun Stokstad Barane ble ønsket velkommen som ny prost i Dalane etter å ha vært sokneprest i Egersund. Vi kunne samles uten restriksjoner både i kirken og på Grand hotell til kirkekaffe, mingling og taler etterpå.

Denne gudstjenesten viste folkekirken på sitt beste. Det var nesten full kirke, og mange gode krefter var involvert. Egersund Mannsangforening ga oss høytiden med sin flotte sang, sanggruppa fra Egersund Misjonsforening ga oss lovsang med liv og røre og en solist understreket høytiden. Biskopen var der og deltok sammen med avgående og påkommende proster. Talen til vår nye prost om Maria ga grunn til ettertanke. Når det hele etterpå toppet seg med god fingermat, kaffe, kaker og en rekke hilsener, var det hele komplett.

Etter en periode med nedstengning og pandemi, var det usigelig godt å kunne treffes «menneske til menneske og ansikt til ansikt» som ordføreren uttrykte det i sin hilsen. Jeg sitter igjen med et smil, en takk og mye glede etter en slik opplevelse. Ikke minst kjenner jeg på en kjærlighet til Den norske kirke, Folkekirken, Folkets kirke. For hva er det med denne kirken? Hvordan kan vi kalle kirken vår, for Folkets kirke? Hva betyr kirken for folk flest?

Selve kirkebygget ligger ofte på et sentralt sted. Om den ligger på en bakketopp eller som i Egersund midt i byen, er den synlig. Den ligger der uansett hva som måtte skje i området rundt. Uavhengig av hvor mye samfunnet blir endret er den den samme. Skiftende tider påvirker ikke kirkebygget. Noen vil kalle kirken håpløst gammeldags og konservativ; en fortidslevning. Andre vil tenke at dette bygget ivaretar de lange linjene og de mange generasjonene. I Egersund by skal kirken feire 400 år neste år, og det er sannsynlig at det har vært kirke der før også. På altertavla står årstallet 1607.

Et kirkebygg som ikke endres, og en rytme i gudstjenesten som er gjenkjennelig, gir trygghet. Og er det noe mennesker trenger nå, er det nettopp noe som ikke er i stadig endring. Vi kan kjenne på uro og frykt i en tid da den ene krisen etterløser den andre. Vi rives og slites fra pandemi til krig og klima- og miljøkrise, og trenger et fotfeste, en grunnmur å stå på. Våre omgivelser raser videre i et stadig høyere tempo, og vi forsøker å holde følge som best vi kan. Det er lett å bli både forvirret, fortvilt og redd i en slik verden. Midt i alt dette kommuniserer kirken trygghet. Den sier: Kom og hvil dere litt. Frykt ikke, for jeg er din Gud. Jeg forlater deg ikke.

Kirken er til for folket. Den skal være landsdekkende, og dens offentlige oppgave er å ivareta mennesker fra fødsel til død, gjennom dåp, konfirmasjon, giftemål og begravelse. Kirkens ansatte er der for å møte oss både i glede og sorg. De kommer oss i møte uten krav, uten betingelser, uten å spørre om vår tro og uten å kritisere våre feil eller nederlag. Det var sterkt når journalist og forfatter Arnt Olav Klippenberg ved avslutningen kalte tidligere prost Kåre Mjølhus for ateistenes prest. Og det var stort når den samme Kåre fortalte i intervjuet i lokalavisa at det som har motivert ham til å møte alle mennesker med åpent sinn, er hvordan Jesus møtte hvert enkelt menneske.  

Når krisen inntreffer, blir kirken ofte sentral. Kanskje det nettopp er i nederlaget og krisen at kirken viser seg sterkest. For hvor var det folk søkte i dagene etter 22.juli-terroren? Jo, det var til Oslo Domkirke. Verken før eller siden har det vel vært et slikt blomsterhav utenfor kirken. Bildene gikk verden rundt. Da viste folket hva de trodde på innerst inne, da var vi et kristenfolk. Da stilte de kirkelig ansatte og mange frivillige opp med en lang rekke både synlige og usynlige tjenester. For de ansatte og de frivillige søker ikke oppmerksomhet, de søker mennesker.

Men kirken er ikke bare trygghet og glede. Den er omdiskutert både internt og eksternt. Ikke minst fører den økende sekularisering av samfunnet til at det stilles stadig større spørsmål ved kirkens plass og virksomhet. Stridstema som kvinnelige prester, likekjønnet vigsel, arbeidet med omorganisering, overgang fra statskirke til selvstendig folkekirke, et stort kirkebyråkrati, demokratisering, etterslep på vedlikehold av mange kirkebygg og det lokale samarbeidet med kommunen, er tema i mange debatter. Debatt er ikke farlig, det viser vel egentlig hvor viktig kirken oppfattes å være. Og debatt er et ønske om forandring, til det bedre. Det skulle bare mangle at ikke også kirken forandrer seg når rammevilkårene og samfunnet rundt endres i så stor grad som nå er tilfellet. Likevel står kirken støtt, ikke minst på grunn av de lange linjene.

Denne kirken har jeg vært del av siden jeg ble døpt. For dåpen gir oss veien inn. Den stiller ikke andre krav enn at foreldrene kommer med barnet og vil at det skal bli døpt. Mens dette tidligere i stor grad var en tradisjon, aner jeg nå at de som nå kommer med sine barn i større grad kommer fordi de ønsker det. Det samme kan vi ane med konfirmasjon og i tilfeller med dåp av ungdom eller voksne. De gjør det fordi de vil. De søker kirken fordi de ønsker det. Etter noen år litt på villspor, kom jeg inn i et miljø som ga meg en ny, bevisst tro i Oslo i 1975, 26 år gammel. Siden da har det vært naturlig å ha kirken som mitt åndelige hjem, og gjøre en tjeneste som er naturlig for meg. Nå skriver jeg til menighetsbladet, og har fått tillit som lek gudstjenesteleder. Jeg kan dermed stå ansvarlig for og gjennomføre gudstjenester i kirken.

Hva er det så som driver kirken framover? Det er oppdraget om å gjøre alle folkeslag til disipler, og å elske Gud og sin neste som seg selv. Sentralt i dette står troen på Jesus Kristis som sonte vår synd og skyld, beseiret det onde og reiste oss opp til nytt liv og en tjeneste for andre. I denne tjenesten tenker jeg at særlig en ting står sentralt: Vi må lære av Jesus. Han som utfordret de som måtte mene at de var syndfrie, til å kaste den første stein når folket krevde sin dom. Ingen kastet. Han som tok inn hos en toller, som var ansett som grådige pengeinnkrevere som jukset til seg penger. Han som brukte den fattige kvinnen som vasket hans føtter med sine tårer, som eksempel når han skulle irettesette vertskapet for ikke å ha satt fram vaskefat før maten. Jeg tenker at kirken fortsatt kan være folkets kirke hvis den følger Jesu eksempel i sin omgang med alle slags mennesker, i alle slags livsfaser og situasjoner.

Jeg drømmer om en kirke som møter folk som de er i den situasjonen de er, som har plass for alle, som heier på mangfold og ulikhet, velsigner hverandre og har god dialog med lokalsamfunnet og andre trossamfunn. Og ikke minst, en kirke som har Jesus som forbilde.

Velkommen i kirken, og god søndag.