14. apr, 2022

Påskerefleksjon - Krim og virkelighet

Det er påske og høysesong for krim både på radio og TV. NRK P1 reklamerte med at «nå kan du se påskekrim hele påsken». Kanskje vi også lar oss underholde med ei krimbok på hytta eller hjemme i tillegg. Men hvorfor har det blitt så populært med krim i påsken?

Når de skal beskrive opphavet til tradisjonen peker både Wikipedia og Store norske leksikon på en meget vellykket reklamekampanje for en kriminalroman om Bergenstoget forfattet av Nordahl Grieg og Nils Lie. Den ble lansert i Aftenposten 24.3.1923. Selv om de lærde strides om betydningen av dette for tradisjonen, fortsetter påsken å være høytid for krim. Neste år har denne tradisjonen holdt seg i 100 år!

Så har reklame og tradisjon på denne måten også inntatt påskehøytiden. Det som skulle være kristendommens viktigste høytid, får en helt annen vinkel: Vi lar oss underholde av ondskap og menneskenes mørke sider. For krim tar jo utgangspunkt i at mennesker også gjør onde gjerninger.

Nå kan jeg sikkert virke surmaget. Vi trenger jo litt avkobling, tenker du kanskje. Også jeg har i mange år har likt å se på krim på TV. Særlig engelske serier synes jeg har vært god underholdning. Nå har jeg ikke lyst lenger. Begeret av det vonde og vanskelige er fullt. Virkeligheten har overgått fiksjonen, og krim er nå ikke lenger underholdning for meg. Hva er det som gjør at det har blitt sånn?

Ordet krise har vært tema lenge. Det startet egentlig med klima- og miljøkrisen lenge for mange av oss oppfattet det som en krise. Gradvis har det gått opp for oss hvor alvorlig global oppvarming er. Parisavtalens mål om maks 1,5 grader oppvarming står i fare for ikke å bli nådd. Vi kan bare ane konsekvensene. Klodens situasjon gir oss dramatikk nok, selv om det ikke akkurat er underholdning.

Så kom pandemien. Myndighetene har sjelden blitt satt på en slik prøve. Ingen visste særlig mye, og begrensningene ble mange. Selv om det var krise- og beredskapsplaner, passet de liksom ikke i dette tilfellet. Nye planer måtte lages, og det fort. Vi satt noe lamslått tilbake, og de fleste valgte å følge myndighetenes anbefalinger. Nå er dette roligere, og vi kan vende oss gradvis til en mer normal hverdag. Men krisen sitter i.

Når vi endelig hadde begynt å puste normalt, kom Russlands invasjon i Ukraina. Bildene som flimrer over skjermen er nesten for mye å bære, og frykten ligger på lur. I forhold til mennesker i andre konflikter, er ukrainere nærmere, nesten som oss. Det gjør det ekstra krevende, og vi begynner å lete etter noe vi kan bidra med. I det minste kan vi be om fred, selv om vi kan lure på om det nytter. Denne krigen er så meningsløs, så dramatisk og så skummel at den fyller mer enn det behovet jeg måtte ha for dramatikk og spenning.

Så har vi det private domenet. Uten å gå i detaljer, har det siste vel året vært fylt med dramatikk i familien. Det er en opplevelse av å være i mer eller mindre konstant beredskap. Heldigvis ser det nå ut til å bedre seg, slik at skuldrene kan finne et mer normalt leie.

I alt dette er det ikke plass til krim. Jeg trenger ikke mere dramatikk. Ved inngangen til påskeferien kjente jeg at jeg var sliten. Avkobling er ikke å lese krim, men å roe ned, nyte naturen, få en god samtale, lese noe oppbyggelig og takke for det som tross alt og fortsatt er godt.

Og ikke minst: Å leve meg inn i det som er påskens egentlige fortelling. For det er fortellingen om en Gud som så at menneskene hadde gått seg vill. Han forsøkte å gi oss bud og regler, og profeter som pekte på hva som ville skje hvis vi fortsatte på våre ville veier. Han valgte til slutt å gi oss av sitt eget, sin egen Sønn. Den skylden som vi skulle båret på våre skuldre, tok han på sine. Den straffen som vi skulle tatt, tok han på seg ved å dø på et kors. Det er budskapet på Skjærtorsdag. Etter langfredagens stillhet, ser vi lyset da han bryter dødens lenker og viser seg både for kvinnene, disiplene og mange andre. Her er rikelig med dramatikk, men løsningen er ikke å finne morderen, men den ligger i den myrdede. Ved å følge Hans vei kan vi også finne lyset, både her i våre liv og i det evige. Det gir håp.

God påske