24. apr, 2022

Søndagsrefleksjoner - Påskens forsvinningsnummer

Jeg hadde besøk av barnebarnet på fire år i påsken. Det tok ikke lang tid før hovedspørsmålet kom: «Hvor er påskeharen? Når kommer han?». Jeg spurte litt om denne haren, og forsto at det hadde vært et viktig tema i barnehagen fram mot påsken.

Tirsdag i den stille uken mellom palmesøndag og selve påskehelgen, var det flere innslag om dette i avisen Vårt land. Biskop Halvor Nordhaug sier i artikkelen «Jesu forsvinningsnummer»: «I julen kommer nissen, og i påsken kommer haren». Åsta Dokka går litt dypere, og skriver i en kommentarartikkel i samme avis: «Hvis man skulle dannet seg et inntrykk av typiske feiringer kun gjennom barnehagens primstav, ville man trodd at Halloween, Santa Lucia og karneval er de viktigste norske høytidene». Hun tilføyer: «Men antakelig handler konsentrasjonen om kyllinger og egg alle mest om personalets blanding av den etter hvert så sedvanlige berøringsangsten og kunnskapsmangelen.»

Påsken er kristendommens kanskje viktigste høytid. Jesus Kristus, Guds egen sønn påtok seg all vår synd og skyld, og gikk i døden for oss. Han led en smertefull død på korset, ikke for noe han hadde gjort, men for det vi hadde gjort. Heldigvis for oss brøyt han seg gjennom dødens grep, kom seg fri og viste seg for mange etter sin død, før han reiste hjem til sin Far. Påsken gir oss en mulighet til å erkjenne og be om tilgivelse, og vi har på denne måten fått en mulighet til å gjøre godt igjen det som synden hadde ødelagt. Påsken har en tung dramaturgi der liv og død settes opp mot hverandre. Men skal vi tro barnet, biskopen og teologen, ser vi ingen spor av dette i en vanlig barnehage i Norge.

Vi kan skylde på sekulariseringen, eller det faktum at landet vårt har blitt et mangfoldig samfunn med mange livssyn. Vi kan tenke at dette er en konsekvens av at vi ikke lenger har en statskirke, eller at kristendom og religion ikke lenger har særlig plass i skolen. Ikke minst kan vi tenke at det er en naturlig utvikling, og at religion hører hjemme hos folk privat. Men jeg tror at vi har mistet kunnskap, ja kanskje også språk for det religiøse. Da kommer også berøringsangsten, og det enkleste er å overlate temaet til spesielt interesserte.

Jeg frykter at vi kaster kristendommen ut med badevannet. Jeg frykter at kristendommen som fundamentet vårt land ble bygget på, blir glemt. Jeg frykter at jaget etter å bli moderne, har ført til en kollektiv demens der kristendommen er slettet fra hukommelsen. Jeg frykter at vi mister vår identitet som samfunn og land, hvis denne utviklingen fortsetter.

For verken påskeharen, påskekyllinger eller påskeegg er verdig all den omtanken og feiringen de har blitt til del. Påskekrimmen har ingen ting med påsken å gjøre, og var opprinnelig et markedsframstøt for å få flest mulig publikum til kinoene. Nissen er og blir en hvit løgn, halloween en amerikansk gimmick for å selge mest mulig og Santa Lucia en skjønnmalt, historisk etterlevning.

I den nye loven om tros- og livssynsamfunn står det at landet vårt er «livsynsåpent». Det høres bra ut, men hva betyr det egentlig? Er alt tillatt? Jeg frykter at det kan bli så åpent at vi ikke lenger har noen rammer å holde oss til. Menneskenes muligheter synes grenseløse, og begrensninger til for å brytes.

Påsken peker på en desperat Gud. Han måtte sende sin egen Sønn, for å få menneskene på rett spor. I sin kjærlighet har han gitt oss en fri vilje, med mulighet til å velge det gode eller det onde. Vi har brukt denne viljen til det som ikke er godt. Vi har vendt ham ryggen. Det kalles synd, og ansvaret er fullt og helt vårt. Men alt dette synes glemt. Heller ikke de unge, våre etterkommere får kjennskap til påskens mysterium. Hvor går vi hen?

Fortsatt god søndag