8. mai, 2022

Søndagsrefleksjoner - Veier, natur og tro

Det er en økende bevissthet om at natur har en egenverdi. Likevel kan det se ut som om myndighetene som skal ivareta fellesskapet, ikke klarer å verdsette natur så konkret at det blir tatt hensyn til ved utvikling av samfunnet.

I et samfunn kan det alltid argumenteres for bedre veier. Vi trenger bedre veier for å komme raskets mulig fram. Tid er jo penger, sies det. Næringslivet trenger best mulig veier for å nå sine markeder så fort som mulig. Og lokalsamfunnene ønsker gode veier både for å komme seg ut, komme seg hjem igjen og ikke minst få besøk fra turister. Slikt sett er gode veier på mange måter godt for utviklingen.

Ved planlegging av veier, kan naturen ofte være en utfordring og en hindring, noe som er i veien for effektive veisystemer. Det fører derfor til at vi forbruker natur når veier bygges. Natur går tapt, og gjenoppretting er ikke mulig. Vi forbruker natur som om den ikke har noen egenverdi: den er liksom «gratis». Nå skal det sies at all menneskelig aktivitet fører til økede arealkrav og dermed til at natur går tapt. Dette er ikke til å unngå. Men hvis ikke tap av natur ansees som en kostnad i våre kalkyler, vil mer verdifull natur enn nødvendig gå tapt.

Vi trenger ikke bare natur til gode opplevelser, selv om det i seg selv er helsefremmende. Vi trenger naturen for å hjelpe oss. Den fanger CO2, og er dermed til uvurderlig hjelp i klimakrisen og det grønne skiftet. Vi trenger natur for produksjon av mat som verden fortsatt skriker etter. Vi trenger natur for å bevare artsmangfoldet av dyr, insekter og andre skapninger. Studier viser at pollinerende insekter er truet, noe som igjen kan true vår matproduksjon.

Ny firefelts E39 mellom Kristiansand og Stavanger er på full fremmarsj. Nylig applauderte kommunestyret i Bjerkreim reguleringsplanen på strekningen Ålgård – Bue i Rogaland. Når denne veien videreføres forbi Vikeså, viser ny informasjon at etablering av kryss vil føre til svært store skjæringer i landskapet rett overfor sentrum. Ser vi på den delen av nye E39 som er bygd ut på Sørlandet, ser vi voldsomme skjæringer, høye bruer og mange tunneller. Det er jo nødvendig fordi landskapet har daler nord-sør, mens veien går øst – vest. Dette er bare noen eksempler. Er det dette vi vil?

Fireflets veier med hastighet 110 km/t bygges etter fastsatte standarder. Som grunnlag er brukt trafikkmengde, såkalt årsdøgntrafikk (ÅDT). Når målinger og framskrivninger viser at denne trafikkmengden overstiger et terskelnivå, er det grunnlag for å bygge slike veier. Den nye regjeringen vil gjennomgå flere av disse prosjektene for å sikre jordvern. Det er vel og bra, men naturen har ikke bare verdi som jordbruksprodusent, men som naturmangfold og klimahjelp. Opprinnelig kom forslaget både om selskapet Nye veier som står for utbyggingen, og veiene som skal bygges ut fra bilpartiet FrP.

Det ser ut som svært få partier er villige til å stanse og omprioritere den pågående motorveiutbyggingen. Det viser meg også at de fleste partier ikke setter konkret verdi på natur, og derfor heller ikke ser naturtap som en reell kostnad. Det skuffer meg. Personlig har jeg meldt meg inn i Naturvernforbundet for å finne noen som tenker på dette. De har nylig lagt fram en rapport der de har vurdert 23 veistrekninger, herunder nevnte nye E39. De skriver at høyere fart krever rettere vei, noe som gjør det enda vanskeligere å bygge uten store inngrep i natur og matjord. Høyere fart gir også høyere energiforbruk, mer støy, mer utslipp av svevestøv og mikroplast og høyere klimagassutslipp, skriver de. De mener at veipolitikken må endres ved å satse mer på å vedlikeholde og utbedre eksisterende veinett, med fokus på trafikksikkerhet, fremfor å bygge overdimensjonerte veier med høy fart.

Det gjør meg vondt å tenke på naturen som går tapt for alltid. Jeg ser for meg i mitt indre at store veiutbygginger kan bli liggende ubrukt fordi vi innser at vi må satse mer lokalt. Jeg aner at kortreiste varer kan bli den nye normalen av ren og skjær nødvendighet. Jeg frykter tidspunktet når det viser seg at beregningene av trafikkmengde var alt for optimistiske, og bompengene blir så høye at folk kjører omveier. Jeg frykter at veibyggerne har sett seg blinde på den historiske økningen i trafikkmengde, og forutsatt at den samme utviklingen vil fortsette. Jeg frykter hva som vil skje når veitransporten får avgifter for å bøte på de reelle klima og miljøskader, og mye mer av transporten omlegges til tog og båt. Da frykter jeg at vi i vår iver etter nye veier, skjærer av den greina vi sitter på.

Men har alt dette noe med kristentro å gjøre? Skal vi som kristne være opptatt av dette? Jeg mener ja. For vi har fått en klode å forvalte, ikke ødelegge. Vi er selv del av det Guds skaperverk som skulle tjene menneskene. Dette skaperverket har i seg egenskaper som hjelper oss til å dempe de andre skadene vi påfører kloden gjennom klima- og miljøkrisen. Som kristne skal vi ikke tåle at mennesker lider. Men vi skal like lite tåle den urett som rammer naturen. Derfor er ikke veibygging bare politikk, men også tro og teologi. Her støtter jeg meg på den nye biskopen i Borg, Kari Mangrud Alvsvåg som skriver om dette i avisen Vårt land fredag 29.4.22:

Kristi oppstandelse fra de døde er det ultimate tegnet på at urett, ondskap og død ikke skal vinne, men at rettferdighet, godhet og liv igjen og igjen bryter fram, selv om døden fremdeles er høyst reell. Det forstår jeg slik at det ikke finnes noe tema som ikke angår kirken. Så lenge det angår naturen og mennesket, angår det også kirken.

Hele virkeligheten er Guds virkelighet og angår kirken.

God søndag