15. mai, 2022

Søndagsrefleksjoner - Håp i håpløsheten

Sist søndag hadde jeg den glede å gjennomføre gudstjenesten i Egersund kirke. Jeg var såkalt lek gudstjenesteleder, og erstattet presten. Denne refleksjonen tar utgangspunkt i prekenen, som hadde tema Håp i håpløsheten.

Det er mye i dagens situasjon som kan føre oss inn i håpløsheten. Vi skulle glede oss over at pandemien har mistet sitt grep, men vi er fortsatt litt usikre. Våger vi å leve som før? Klima-, miljø- og naturkrisen går sin gang, og det ser ikke ut til å bli enighet om tiltak som er kraftfulle nok. Det blir gjort for lite, for sent til å møte krisen. Hva skal vi da gjøre? Europa opplever krig i et land vi kan kjenne oss igjen i. Krigen blir så nær, voldsomhetene så grusomme og behovene så store, at vi blir redde og usikre. Det blir nesten for mye å ta inn over oss. Hvis vi legger til det vi måtte bære på hver enkelt av plager og sykdom, blir det en tung bør å bære. Finnes det da håp i alt dette? Kan den kristne tro hjelpe oss til å finne håp?

Som kristne er det naturlig å gå til Bibelen. Den kristne tro har sitt utgangspunkt i det Jesus opplevde i Jerusalem i påsken, da han ble stilt for retten, mishandlet og drept på et kors. Hadde det stanset der, ville det ikke vært noen kristendom. Men Jesus sto opp igjen, og det er nettopp håpet i oppstandelsen som har gitt oss kristendommen. Det er basis for det vi tror på. Hva er da mer naturlig enn å lytte til Jesus og det han sier til sine disipler? Jeg tenker at Hans ord til disiplene gir oss hjelp og trøst til å leve.

Teksten sist søndag var hentet fra Jesu avskjedstale til disiplene, slik den er gjengitt hos evangelisten Lukas, kapittel 11, vers 1-11. Jeg skal overlate til hver enkelt å hente fram Bibelen og lese den selv. Her vil jeg bare ta fram noe av det Jesus sa i denne talen; uttalelser som noen av dere vil kjenne igjen.

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg.»

Dette var trøsteversene under pandemien. Jesus sier disse ordene til disiplene, som var forvirret over det Jesus sa om at han skulle forlate dem, og dø. Jeg tenker at Jesu poenget er å ikke la det som skjer i omgivelsene få lamme oss. Hvis vi klarer å rette blikket mot det vi tror på, kan det være kraft og styrke å hente. Troen inneholder mange ressurser vi kan bruke.

«Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»

Dette var Jesu svar når disiplene lurte på hvor han skulle, når han forlot dem. Jesus svarte først at de visste veien, men det gjorde de tydeligvis ikke. Han måtte forklare at han selv var både veien, sannheten og livet. De skulle følge ham og gjøre det han hadde sagt dem. Som kristne er det den veien vi går på, der vi er ett med Kristus og har Gud Far i sikte.

«Den som har sett meg, har sett Far.»

Denne uttalelsen syntes også disiplene var merkelig. De ønsket at Jesus skulle vise dem Gud Far. Men Jesus sa at de ikke trengte det; de hadde jo sett ham, Jesus. Her trer enheten mellom Gud og Jesus fram. Jesus er jo Guds Sønn, og er del av Ham. Her er vi ved troens mysterium, som er særlig tydelig i påsken.

«Jeg er i Far og Far i meg»

Jesus peker her på enheten mellom seg selv og Gud. Andre steder peker han også på enheten mellom disiplene og seg selv. Dermed oppstår det en stor enhet mellom disiplene, Jesus og Gud selv. En enhet som gis oss som hans nye disipler muligheten til å tenke at vår tro når helt inn i himmelen. Veien er Jesus, og målet er samvær med Gud selv.

Hva fører så disse uttalelsene til i ditt og mitt liv? Gir de oss hjelp til å leve?

Jeg tenker at trua har mange ressurser som vi kan gripe og bruke:

1. Trygghet

Trua gir meg et ankerfeste utenfor meg selv og mine omgivelser. Uansett hva som skjer, påvirker ikke det trua, for den er ikke av denne verden. Trua finnes inne i meg, og forhåpentlig viser den seg i nettopp trygghet, og ikke angst, usikkerhet og motløshet.

1. Håp

Trua gir håp, fordi det ligger et mål der framme som ikke påvirkes av det daglige. I stedet for å bli lammet av håpløshet og mismot, kan jeg velge håpet og finne frihet og pågangsmot til å leve. Dette er ikke nødvendigvis et håp om at noe bestemt skal skje, men et håp om at En er med meg i alt som skjer, hjelper meg til å leve best mulig i den situasjonen jeg er og fører meg til et godt sted, til slutt.

1. Fellesskap

Det å treffe og omgås mennesker, er viktig for oss alle. Det savnet vi særlig under pandemien, da vi måtte unngå hverandre. Men fellesskapet som tar utgangspunkt i tro, er mye større. Vi er sammen i det store fellesskapet der tryggheten og håpet er grunnlaget. Der skal vi kunne dele livene med hverandre, og styrke hverandre til å møte de utfordringer og gleder som livet gir. Slik er det ikke alltid; vi sitter alt for ofte på hver vår tue, i hver vår menighet, i hver våre hjem, og i hver vår flokk. Jeg tror vi tenker for smått om fellesskapet, for det skulle være kjennetegnet på vår felles tro i Jesus Kristus, og gjenspeile enheten mellom oss, Jesus og Gud selv.

1. Handling

Tryggheten, håpet og fellesskapet skal sette oss i stand til å handle. Kjennetegnet på de første kristne var omsorgen for andre mennesker. Det burde gjelde fortsatt, for Jesus sier at vi skal elske hverandre, slik vi elsker oss selv. I stedet for bare å engasjere oss internt i de ulike fellesskap, burde vi se utover, og engasjere oss i andre. Jesus og hans disipler utfordrer oss på kjærlighet, raushet, omsorg og tilgivelse i omgang med alle mennesker.

Trygghet, håp, fellesskap og handling kan gjøre hverdagene til noe annet enn bekymring, håpløshet og frykt. Selv om følelsene våre sier noe annet, kan vi gripe disse troens elementer som sannhet. Håpet som frigjør kan på den måten erstatte bekymringen som lammer.

Det er godt å vite at:

Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs;

Vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.

(2.Tim 1,7)

God søndag