22. mai, 2022

Søndagsrefleksjoner – Annerledes

Det er alltid krevende å være annerledes. Ikke nødvendigvis fordi den enkelte selv tenker så mye på det, men fordi andre legger merke til det. Og ikke minst fordi andre reagerer annerledes på den som er nettopp «annerledes», enn på den som er såkalt «helt vanlig».

Hva som er annerledes, og hva som er vanlig, endrer seg både med sted og over tid. De som representerer majoritetskulturen bestemmer ofte hva som er vanlig, og de som tilhører minoriteten blir den som er annerledes. Så skjer det interessante at majoritetskulturen også endrer seg, slik at tidligere majoriteter kan bli minoriteter. Det som var helt vanlig blir dermed uvanlig og annerledes, og motsatt.

Det er flere områder hvor det har skjedd betydelige endringer i majoritetskulturen.

Tidligere var det nærmest en selvfølge i Norge å være medlem av Statskirken, som Den norske kirke het. Medlemskapet lå i folkets DNA, og få stilte spørsmål ved det. Over mange år har det imidlertid vokst fram andre menigheter, medlemstallet i folkekirken synker, gudstjenestedeltakelsen går ned og gjennomsnittsalderen øker. Det er snart bare igjen de som vokste opp når kirken representerte majoriteten. Det er fortsatt uvant for oss som er aktive medlemmer, å oppleve at vi nå er en minoritet.

Innvandring var tidligere en sjeldenhet, og de færreste opplevde personer med en annen hudfarge og et fremmed språk i sin nærhet. Det hvite Norge med «vanlige» navn var så definitivt majoriteten, og de få med annen hudfarge og sjeldne navn var uten tvil minoriteten. Her har det skjedd betydelige endringer. I noen deler av landet, kanskje særlig de store byene, er befolkningen nå en flerkulturell miks av alle hudfarger, klesdrakter og tungemål. Men selv om våre nye landsmenn blir aldri så flinke i å snakke norsk, hefter det liksom noe med dem. Vi «vanlige» som var her først, lever fortsatt som om vi er «normalen». Det er et gammelt faktum som nå er kraftig utfordret.

Synet på kjønn og legning er også betydelig endret. Det er ikke mange år siden det var en svært fremmed tanke, ja ganske uhørt å snakke om at det var flere enn to kjønn. Å være født i feil kropp, å ha en skiftende kjønnsidentitet eller å bo sammen med en av samme kjønn, var ukjent for de fleste. Dette skapte mange fulle skap, for å omskrive uttrykket «å komme ut av skapet». Var det noe som var annerledes for mange, var det nettopp å begynne «å tukle med» den vanlige inndelingen i kjønn. Frykten slo inn hos folk og Folkekirken var ikke særlig bedre. Dette har nok opp gjennom tidene skapt mye smerte gjennom manglende aksept, respekt og inkludering.

Hva er det som gjør at vi tenker at noe er annerledes? Hvorfor reagerer vi i det hele tatt på at noen er litt mer annerledes enn andre? Jeg tror dessverre det ligger dypt i oss en skepsis mot det som er annerledes. Det kan kanskje skyldes en frykt for det ukjente. Men det kan også skyldes våre forsøk på å oppnå litt orden i tilværelsen. Hvis vi blander frykten med noe jeg leste for noen år siden, at Norge er det landet med sterkest sosial kontroll, kan vi stå over for en farlig miks. Og jeg tror at det er denne miksen vi nå ser gjennom både gamle og nye fenomener.

Mobbing har vært kjent lenge overfor de som oppfattes som annerledes. Og det skal lite til. Jeg ble selv mobbet fordi jeg var kraftig og dårlig i sport. Det førte til utenforskap og få venner. Mange minoriteter vil kjenne igjen dette. Mobbing kombinert med utfrysing er kraftige virkemidler. Det kan fjerne den lille selvtilliten som offeret måtte ha bygd opp. Såkalt «blikking» er en ny form for mobbing som markerer at en person er utenfor fellesskapet. Et annet nyere uttrykk er «kanselleringskultur» der markante offentlige personer utsettes for kraftig kritikk og boikott for sine meninger. Det mener mange har blitt et demokratisk problem fordi det skremmer bort folk fra blant annet politiske verv. Hvis vi blander alt dette med sosiale medier der alle slags uttalelser sitter løst, og konspirasjonsteorier om både det ene og det andre, kan dette bli eksplosivt.

Mye av dette er hjerterått overfor de som faller utenfor. Finnes det så en annen vei? Er det mulig å få til en måte å være sammen på, som ikke ekskluderer den som oppfattes som annerledes? Eller alle helst: Er det mulig å få til en måte å se på hverandre slik at det blir det vi har felles som teller, ikke det som skiller? Heldigvis er det noen som arbeider aktivt med inkludering. Noen som velger raushet og nestekjærlighet. Noen som ser medmennesket, ikke det som eventuelt måtte være annerledes. Her går barn og unge foran med et godt eksempel. Det er herlig å se barnehage eller småskole på tur, der det er en herlig miks av hudfarge, hårsveis og utseende, uten at det ser ut til å bety noe som helst. De leker og koser seg, om hverandre.

Medmenneskelighet, nestekjærlighet, inkludering og raushet skulle være kristenfolkets fremste kjennetegn. Vi tror på en Gud som har skapt alle mennesker, og som ofret seg selv for at vi skulle få tilgivelse og dermed muligheten til å gå videre. Dessverre er det ikke alltid rausheten og tilgivelsen som preger oss, og det har definitivt ikke vært tilfellet tidligere.

Et bibelsøk gir 16 treff på uttrykket «forskjell på folk», betydningen ikke å gjøre forskjell på folk. Da Peter oppdaget at Gud også møtte de som ikke var jøder, gikk det et lys opp for ham (Apostlenes gjerninger 10,34):

«Da tok Peter til orde og sa: «Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk,..»

Hvis Gud ikke gjør forskjell på folk, med hvilken rett gjør vi det?

God søndag