24. jul, 2022

Søndagsrefleksjoner – Troen og det mystiske

Tro er å velge uten å forstå, våge uten å vite.

Derfor kan tro være helt ulogisk for et moderne menneske som baserer seg nettopp på å forstå og vite. Hvordan har vi kommet dit? Hvorfor har mennesket kommet dit at vi avviser alt som vi ikke kan se, kjenne på, lukte på og ta på? Og selv når forskere har funnet noe som de med all sannsynlighet mener er sant, tror vi ikke på det fordi vi ikke selv har sett det eller forstår det.

Jeg tenker at vi lever i en sterkt individualistisk tid. Mennesket har kommet i sentrum, og det som mennesket ikke har oppdaget, finnes ikke. Vi bestemmer over våre egne liv ut fra det vi vet og forstår, og hva som er best for meg. Vi mener at naturen er til for oss, og ser det som en selvfølge at vi skal bruke dens ressurser til vårt eget beste. Vi forventer fortsatt vekst og gode levekår. Og vi avviser iherdig det vi ikke forstår, og er skeptiske til det som ikke passer oss.

Jeg tror vi går glipp av mye. For hvordan forholder vi oss til det vi ikke ser, det vi ikke forstår og til sider ved tilværelsen som vi ikke kan påvirke? Hvordan kan vi som morderne, rasjonelle mennesker begripe klimaendringer, naturtap og tap av artsmangfold, når vi ikke forholder oss til verden og alt i den som en levende organisme med en egenverdi? Vi har satt oss selv i sentrum, men har samtidig mistet viktige sammenhenger og dimensjoner i livet.

Det vi ikke ser, finnes. Ett eksempel er våren. Vi ser ikke røttene, frøene i bakken som skal bli til blomster, jordsmonnet, eggene som skal bli til insekter og dyrene som ligger i dvale. Likevel finnes de i aller høyeste grad. Det vet vi fordi mye blir synlig når våren og sommeren kommer. Et annet eksempel er tankene våre. Vi har ingen mulighet til fullt ut å sette oss inn i tankene til et annet menneske. Likevel vet vi at de finnes, det merker vi kanskje særlig når vi er uenige om noe. Det vi ikke ser, får følger for det vi ser. Derfor er det litt rart at vi ikke tror det finnes, det vi ikke ser.

Så tilbake til tittelen. I tro er det mye mystisk, mye vi ikke forstår. Tro er basert på noe vi ikke ser. En Gud som ingen har sett, står over det hele. Likevel er det mange av oss som tror at denne guden finnes. Ikke bare det, vi tror at Han sendte sin Sønn når han så at menneskene ikke klarte å følge hans råd. Vi tror at sønnen, Jesus Kristus, led for oss, sonte den skylden vi skulle sonet, beseiret døden, sto opp igjen og sørget fro at menneskene fikk en talsmann, Den hellige ånd, slik at vi kunne leve i troen. Alt dette kan sees på som noe forhistorisk tøv, eller som en mulighet til et bedre liv fylt av mening, innhold og trygghet.

Å tro på det utrolige og mystiske, utfordrer vårt ønske om å forstå. For når vi velger å tro, erkjenner vi også at det er grenser for hva vi forstår. Vi gir oss over til En som vi håper kan gi oss den tryggheten vi trenger. Når vi erkjenner at det er grenser for oss, kan vi bli litt ydmyke. Når vi ser at vi ikke forstår og må forholde oss til noen ytre rammer som vi ikke kan påvirke, kan vi komme i tanker. For vi har ikke alltid rett. Vi forstår ikke alltid alt. Jeg tenker at ydmykhetens kår er trange blant oss.

Troens verden er usynlig. Den baserer seg på en mystisk Gud. Likevel tror vi. Likevel kan andre merke at vi tror. Likevel døper vi våre barn inn i troen. Likevel kan tro utfordre og skape motstand. Bibelen beskriver selv denne usynlige og mystiske troen på en god måte.

Paulus skriver i sitt andre brev til Korinterne (kapittel 4, vers 18)

Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.

Den samme Paulus skriver i sitt brev til Kolosserne; kapittel 1, vers 16

 16 For i ham er alt blitt skapt,
          i himmelen og på jorden,
          det synlige og det usynlige,
          troner og herskere,
          makter og åndskrefter –
          alt er skapt ved ham og til ham.

Tro det den som vil og kan. Noen av oss tror at det er sant. Og det er alltid plass til flere troende.

God søndag