7. aug, 2022

Søndagsrefleksjoner - Alle gode ting er tre

Vi omgir oss med uttrykk som en selvfølge, uten å vite hvor de kommer fra. Dagens uttrykk er en av dem. Når jeg begynte å grave litt i betydningen av uttrykket ble jeg overrasket.

«Alle gode ting er tre» brukes gjerne når noe endelig lykkes etter flere – tre – forsøk. Store norske leksikon skriver at uttrykket gjerne brukes før tredje forsøk, og suppleres gjerne med «på det femte gjelder det», før man gir opp. Men hvor kommer uttrykket fra?

Samme leksikon skriver at talemåten har opprinnelse i gammel tallsymbolikk, hvor 3-tallet ble ansett for å være hellig. Tallsymbolikk er en oppfatning om at visse tall har en «dypere», mystisk mening og var vanlig i eldre tider da man tilskrev tallene en selvstendig betydning. Og det er ikke bare 3-tallet som ble ansett som hellig; her er flere: 3: for treenigheten i kristentroen. 4: verdenstallet: verdenshjørner, årstider. 7: ukedager, Kristi ord på korset, bønnene i Fadervår. 12: Jakobs sønner, antall apostler, antall måneder. Tallene har altså fra gammelt av hatt en mye større betydning enn vi tenker på. 

Dagens samfunn har en sterk tendens til å avskrive alt gammelt som uaktuelt. Problemet med det er at vi mister enhver historisk forankring. Et annet problem er at vi mister den historiske bakgrunn for å forstå dagens samfunn. Dronningen av England skal ha uttalt noe slik som at vi kan se så langt fram som vi kan se tilbake. Det er nettopp å bruke historien til å forstå dagen i dag, og for å kunne planlegge og ta de rette valg for framtida.

Det er en kjent sak at samfunnet vårt i stadig sterkere grad blir sekularisert. Det defineres som «enkeltmenneskets, kulturens og samfunnslivets frigjøring fra religiøse autoriteter og normer». I Norge ser vi det bla ved at Den norske kirke (DNK) får stadig mindre betydning. Men det gjelder ifølge Store norske leksikon for alle de store religionene. På ett vis er dette bra, for de historiske rammene som de store religionene satte for menneskenes liv, kunne virke trange. På et annet vis er det trist, for alle tegn til kristentro blir nå gradvis fjernet fra det offisielle Norge. Sist så vi det når det ble fremholdt at feiringen i 2030 av 1000 år siden Norge ble et kristent land, merkelig nok ikke måtte inneholde for mye om kristendommen.

Uansett hvor mye «moderne» samfunnsvitere og tenkere ønsker å fjerne kristendommen ut av syne, kan ingen fjerne vår historie. Norge er den dag i dag betegnet som et kristent land, selv om land ikke kan være kristne så vidt jeg vet. Det er forbeholdt personer og deres tro. Samfunnet er bygd på tidlige kristne omsorgstjenester, og vår tidligste norske lov var basert på bibelske bud og prinsipper. Jeg vil også hevde at det norske folket har et kristen-DNA. Det så vi i dagene etter terroren 22.juli 2011. Da samlet folket seg i Domkirken, ikke på trappa til Humanetisk forbund. Utenfor Domkirken var det et hav av blomster, bamser og lys som har gått inn i vårt lands historie. Kirken står fortsatt som noe trygt for folk, og det kan vi bla se hvis en kirke brenner. Det er trist for mange flere enn de som går i kirken til vanlig.

Det sies nå at Norge er livsynsåpent, og vi har fått en ny lov om tros- og livssynssamfunn. Det gjør at den norske stat fortsatt gir tilskudd på dette området, og at det fortsatt er lov å tro og at troen har plass i det offentlige rom. Men tro har i mye større grad enn før blitt en privatsak. Og både myndighetenes og folkets kunnskap om og forståelse av tro er for nedadgående. Vi kan risikere at folk mister et språk for tro. Likevel har mange en lengsel etter noe fast og trygt å tro på. En lengsel etter noe som står støtt når alt annet rakner. En lengsel etter en forankring for livet når det stormer. Min nettside «På nett med Per Arne» som i stor grad har stoff om tro, har i skrivende stund hatt 359.000 treff. Sidene Søndagens tekst som gir en kommentar til prekenteksten i kirken har hatt 249.000 treff og Søndagsrefleksjoner har hatt 219.000 treff. Siden ble etablert i 2012, og har altså 10-årsjubileum. Hva er så dette, annet enn et uttrykk for lengselen blant folk? Jeg aner ikke hvem de er, og det er kanskje noe av poenget. For på nettet er det mulig å være anonym, og oppsøke troens spørsmål uten at andre får vite om det.

Så tilbake til dagens tema: «Alle gode ting er tre». Når jeg begynner å se etter i bibeltekster er det nesten skummelt i hvor stor grad en inndeling i tre er brukt. Her er noen eksempler: I trosbekjennelsen snakker vi om Gud, Jesus og Den hellige ånd. Paulus snakker om tro, håp og kjærlighet. I andre brev til Timoteus snakker den samme Paulus om Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. Han sier også et annet sted om at mennesket har både ånd, sjel og legeme. Jesus blir omtalt som veien, sannheten og livet og i jula er de hellige tre konger tydelig til stede i julefortellingen. Er det tilfeldig? Eller, hva er det med tre-tallet?

Uansett hvor mye menneskene ønsker å fjerne alle tegn til tro fra samfunnet, lar den seg ikke utrydde. Troen er mer seiglivet enn som så, det ser vi blant annet i land der troende forfølges. Da går den under jorden. I vårt land ser det ut som den går fra det offentlige til det private rom. Men folk tror uansett om samfunnet avkristnes. Det nytter ikke å fjerne troen, til det er den alt for verdifull for menneskene.

Hva er da tro? Å tro er å åpne opp når Jesus ønsker å komme inn med sin tilgivelse og frelse. Men den er ikke synlig, for «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» som Paulus skriver i sitt andre brev til Korinterne kap 4, vers 18. Og han skriver videre i brevet til Hebreerne kap 11, vers 1: «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser».

God søndag