14. aug, 2022

Søndagsrefleksjoner - Om å gjenfinne håpet

Det var så greit før. Den gang det ble stadig bedre for stadig flere mennesker, stormaktene respekterte og handlet med hverandre, velstanden økte, vi fant stadig mer olje å utvinne og økonomien blomstret. Men det var før det. Den gangen det var håp om stadig og gradvis forbedring, at verden gikk framover.

Det er vanskeligere å ha håp nå. Etter finans- og gjeldskrise, flyktningkrise, demokratikrise, autoritær populisme, pandemi, krig i Europa, konspirasjonsteorier som hevdes å være sanne, økende inflasjon, rentehopp og klima- og miljøkrise, ser det mørkere ut. Det kreves mer å se lyst på tilværelsen nå. For hva skjer med oss når stabilitet og vekst ikke lenger er regelen? Hva når økende usikkerhet overtar for gradvis forbedring? Hva skjer med oss når ny forskning stadig understreker at vi lever i en nedtelling mot noe, som bare kanskje er godt? Og når vår livsform etter forskeres mening er selvdestruktiv?

Dette er noe av spørsmålene i en artikkel i Klassekampen 2.8.22 av Erik Høyer Leivestad. Han referer til to nyutgivelser av bøker som har kommet i det siste om dette. Han stiller blant annet noen viktige spørsmål:

• Hva slags kultur vokser fram fra bevisstheten om at vi ikke lenger kan forvente stabilitet?
• Hva kan vi egentlig forvente av en menneskehet som står ansikt til ansikt med miljøkatastrofen?

Håp er livsnødvendig for mennesket. Vi har i oss en lengsel etter noe bedre, å realisere noen drømmer. Dette gir oss livskraft. Noe av det viktigste Leivestad skriver er derfor at vi må gjenfinne håpets betingelser i en situasjon preget av dystre fremtidsutsikter, og at vi må forsøke å finne måter å tenke og handle på der vi ikke gir oss over til fortvilelse og fatalisme. Vi må rett og slett slutte å tro at vi kan fortsette som før. Men dette er lettere sagt enn gjort.

Håpet i oss er ofte knyttet til at det skjer noe som gjør ting bedre, vi ser fremgang, at ting vi håper på blir innfridd, at det går bra med dem vi har kjær og at våre drømmer går i oppfyllelse. Hvis vi ikke ser slik fremgang, verken for oss selv eller våre nærmeste, er det vanskeligere å ha håp. Enda verre blir det hvis det vi er opptatt av går feil vei. Ting blir bare verre, det går ikke som vi håper på, skader og sykdom begrenser oss og omstendighetene gjør i det hele tatt verden til et lite hyggelig sted. Hva da med håpet? Kan vi presse fram håp? Kan vi løfte oss etter nakkeskinnet, og ta oss sammen? Kan vi kanskje leite etter noe som fortsatt ser bra ut, og glemme det andre?

Mange med meg sliter kanskje med dette nå. Det er lett å miste motet. Som vi så over er det ikke grenser for elendigheten vi opplever. Vi som har barnebarn, tenker mye på hvordan det skal gå med dem framover. For vi overlater til dem en verden med svært store problemer. Samtidig kan vi ikke gå rundt med alvorlig mine hele tiden. Vi klarer ikke å bære dette hver time i døgnet. Vi må unne oss de daglige gledene i samværet med hverandre. Blir vi for bekymret, hele tiden, mister vi jo livet.

Kristendommen har et annet håp, et håp som ikke avhenger av oss, vår livssituasjon og omstendighetene vi lever under. Det er et håp som kommer utenfra, samtidig som det er usynlig. Det er ikke noe konkret i våre nære eller fjerne omgivelser som gir oss det håpet. Håpet er fra Gud selv. Han så vår elendighet for lenge siden; vår elendighet fordi vi ikke holdt oss til hans råd og hans bud. Elendighet fordi vi trådte feil. Elendighet fordi vi lot vår egenvilje og egoisme styre alt det vi gjorde. Vi glemte rett og slett Gud. Nå ser vi konsekvensen av det. Vi har ført verden på kanten av en klimakatastrofe som vi selv er årsak til. Og vi snakker fortsatt mer enn vi handler; vi har rett og slett vanskelig for å ta alt dette vonde inn over oss.

I sitt første brev til Korinterne skrev Paulus noen kjente ord i kap 13, vers 13:

«Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten»

I kristendommen har vi ikke bare en ting som kan gjøre hverdagen bedre. Troen uttrykker vi når vi erkjenner vår synd, og at Jesus har gitt oss tilgivelse og en ny mulighet. Håpet har vi både om hjelp fra Jesus i dette livet, og ikke minst om en evighet sammen med ham der alt er bare godt. Og kjærligheten har vi fordi Gud elsket oss først, slik at også vi kan elske hverandre. Troen, håpet og kjærligheten virker sammen. Da kan vi bli stående uansett hvor vanskelig vår daglige og fremtidige situasjon synes å være.

Ved inngangen til og utgangen fra livet følger håpet oss. Dette håpet er levende, slik det leses både ved barnedåpen og i begravelsen:

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde»

Dette håpet er forankret i noe annet enn det livet vi lever. Dette håpet er levende fordi Jesus gikk i døden for å sone våre synder, og ga oss arveretten til det evige livet. Dette håpet kommer inn i vårt liv ved livets start, varer livet ut og er med oss inn i evigheten. Dette håpet gir oss trygg grunn å stå på midt i en utrygg verden. Vi må bare gripe det; tro på det.

Heldigvis kan vi fortsatt si at det er håp, midt i den håpløsheten som vår tid er full av.

God søndag