21. aug, 2022

Søndagsrefleksjoner - Likekjønnet samliv

I dag vil jeg reflektere over noe jeg har tenkt på lenge. Den konkrete foranledning er at vår kjære Prost Ingunn Stokstad Barane har kommet til at hun nå er klar for å vie likekjønnede. Hun er historisk: som første kvinnelige prest i Dalane, første prest som åpner for å vie likekjønnede, og første prost som ønsker det samme. Det har vært en langvarig prosess for henne, slik det også har vært for meg.

Det er ikke tvil om at de som har et litt annerledes kjønnsuttrykk enn flertallet, har hatt det vanskelig blant kristne. Homofile og andre har blitt negativt særbehandlet, og mye vondt har dessverre skjedd, i Guds navn. Hadde jeg vært i en formell posisjon til det, ville jeg sagt unnskyld på Kirkens vegne til alle dem dette gjelder. Nå har heldigvis biskopene sagt unnskyld på vegne av Den norske kirke, og kirken har gjort vedtak om at også likekjønnede kan gifte seg i kirken.

Jeg har lenge undret meg over hva som skjer rundt mennesker som er, lever eller oppfører seg litt annerledes. Vi har det vanskelig med og er redd for det som er annerledes. Alle skal liksom være «vanlige», og de som ikke er det, blir lett stigmatisert. Det er sagt at det ikke finnes noe land der den sosiale kontrollen er sterkere, enn Norge. Jeg tror det er frykten som har gjort at mange kristne kan synes det er vanskelig å omgås blant annet de som ikke finner seg til rette i sitt eget biologiske kjønn. I tillegg har dette blitt teologi med til dels steile fronter, og sterke ord og meninger.

Ungdom som vokser til, må finne seg til rette i seg selv og sitt eget liv. Slik har det alltid vært, og kommer det alltid til å bli. Det kan være en vanskelig prosess for mange. Søkelys på utseende og kropp i sosiale medier har ikke gjort det enklere. Det var en som sa at ungdomsskoleelever «er personer under ombygging». Det er et treffende uttrykk, synes jeg. Det ser ut som ganske mange i denne aldersgruppen sliter med sin psykiske helse.

I denne perioden skal ungdommen også finne seg til rette i eget kjønn. For mange går det greit, men for noen blir det en smertefull oppdagelse; de merker en dragning mot samme kjønn og de merker at de er annerledes enn flertallet. Er det noe som er smertefullt i ungdomstiden, så er det å oppdage at du ikke finner deg til rette i flokken. Dette er det vanskelig å snakke om, kanskje særlig for ungdommen. Noen finner ut av det og våger å fortelle det til sine nærmeste, mens andre forsvinner inn i skapet og later som om de er helt «vanlige». Jeg misunner ingen å være i en slik prosess. I stedet for å avvise, skulle heller kristne møte særlig de som sliter, med nestekjærlighet, ikke fordømmelse.

Jeg var i sin tid helt sikker på at Den norske kirkes vedtak i 2017 om likekjønnet vigsel var kirkesplittende og imot Bibelens ord. Jeg var sikker på at Kirken ville bli delt. Selv om det har knaket i sammenføyningene, har ikke det skjedd. Flere og flere ser ut til å åpne opp for å gi kjærligheten mellom likekjønnede rom, også i kirken. Nå er jeg også blant dem. Hvorfor? Mitt utgangspunkt er tanken om at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og dermed er Guds skaperverk. Tar vi på alvor at det gjelder alle, med hvilken rett kan vi da sette skiller mellom oss? Hvordan kan vi forsvare å holde noen utenfor fellesskapet? Jeg har aldri forstått at noe menneske skulle være «utstøtt» eller fordømt som menneske på grunn av hvem de er.

Samtidig tror vi som kristne at alle mennesker i utgangspunktet har gått seg vill, og trenger frelsen i Kristus og nåden i Gud. Vi har trådt feil, og trenger tilgivelsen som Jesus åpner for gjennom sin lidelse og død. Den gis til alle de som ser sine feil og bekjenner sin skyld, og skulle sette oss alle fri til å bli de menneskene som Gud tenkte oss til. Jeg finner ikke dekning for at det å ha et annet kjønnsuttrykk eller ha en dragning til samme kjønn, skulle være en tilleggssynd med andre konsekvenser.

Så er det ikke alle sider ved dette jeg setter pris på. Det gjelder blant annet Pride-bevegelsen. Mens jeg var i kommunestyret, debatterte vi flagging med Pride-flagget på kommunale flaggstenger. Selv om jeg ser behovet for å markere kampen for likeverd, så mener jeg at denne kampen ikke skjer på flaggstenger. Den kampen står mellom oss, i vår daglig omgang med hverandre og i våre ulike fellesskap. Jeg har også problemer med de mange åpenlyse og ytterliggående kjønnsuttrykk vi kan se i reportasjer fra Pride-parader verden rundt. Selv om dette er ment som feiring, frigjøring, glede og fest, blir det fremmed for meg.

Jeg var tidligere inne på at dette spørsmålet også er teologisk. Hvilken grunn har da jeg til å skifte syn? Etter å ha både lett og nølt, kjøpte jeg for vel ett år siden boken «Det trofaste samlivet» av Terje Hegertun, professor i teologi ved MF vitenskapelig høyskole. Lesingen av boken ble en åpenbaring. Som tittelen sier setter han søkelyset på at samlivet mellom mennesker skal være trofast. Når to mennesker, også av samme kjønn, bestemmer seg for å leve i et livslangt samliv der de støtter og elsker hverandre, skal ikke kirken eller kristne legge hindringer i veien. Hegertun legger vekt på de verdiene som er viktig i alle trofaste samliv. Han skriver bla dette:

«Konkret handler det om at kjærligheten setter seg noen mål: å vise trofasthet, ta ansvar, være omsorgsfull ha respekt for den andre, fremme gjensidighet og utvikle samarbeid og vennskap.»

Han skriver også at det som synes som forbud i Bibelen mot at «menn ligger med menn» (1.Kor 6,9), gjelder «homoerotiske handlinger», ikke «homofilt samliv» basert på en etablert og varig seksuell orientering». Jeg er ingen teolog, men synes at en slik tolkning av Bibelen er forståelig og fungerer i vår tid. For ingen kommer utenom å tolke det vi leser i bibelen. Det som er skrevet må tolkes ut fra den tiden det er skrevet i, hva som ellers står i Bibelen og kunnskap som vi har ervervet oss etter at det ble skrevet. Bibelord fra den eldste delen av Bibelen kan derfor ikke uten videre brukes ordrett som rettesnor for hvordan vi skal ordne dagens samfunn.

Det er innenfor rammene av det trofaste samlivet, jeg ser at mennesker med at annet kjønnsuttrykk må kunne gifte seg i kirken, og bli fullt ut akseptert og integrerte i all kirkelig virksomhet.

God søndag