18. sep, 2022

Søndagsrefleksjoner - Værhardt liv

Jeg er i ryddemodus hjemme. Blant gamle papirer fant jeg et dikt som en av gutta hadde gitt til sin mor. Det heter «Fortell meg», er skrevet av Ragnhild Bakke Waale, og avslutter med setningen: «Jeg trenger en søyle av trygghet å lene meg mot gjennom livet. Jeg trenger det skjønner du, for der er så værhardt å leve!»

At det kan være værhardt å leve er noe de fleste vil oppleve i løpet av livet. Men hvorfor er det så få som deler ærlig om det? Det er nok mye enklere å vise fram alt det positive og vellykkede, særlig i vår tid der sosiale medier ser ut til å presentere «sannheten». Og den «sannheten» er stort sett bare fylt av gode dager. Men vi vet alle at det ikke er sant. Som en av gutta mine sa det: «Pappa, du skulle bare visst hvor mye løgn det er på Facebook». Ingen av de to gutta er der.

Jeg tenker at et værhardt liv er mye nærmere sannheten enn et liv med bare lykke. Han som hadde funnet diktet og delt med sin mor, har selv opplevd det. Men han har kommet gjennom det, og lært utrolig mye av det. Han har blant annet lært å gjennomskue løgn, takle kriser når de oppstår opparbeidet et ærlig syn på menneskene, uten å dømme.

Når vi aldri deler at livet kan være trøblete noen ganger, åpner vi heller ikke opp for at andre kan gjøre det samme. Da blir det til at glansbildene møtes. Jeg husker en episode med invitt til ærlighet. Den ene spurte den andre: «Hvordan har du det?». Den andre sa: «Å, det står til liv», hvorpå den første responderte raskt: «Å, ikke bedre?».

Tilbake til diktet. Det starter med noe som vi alle kan kjenne på som et behov:

Fortell meg

At jeg er noe

At jeg kan noe

At jeg betyr noe

Fortell meg det

Ikke fortell meg

Det jeg gjorde

Eller det jeg kunne gjort

Eller det jeg burde eller skulle gjort

Nei, ikke fortell meg det.

Her tenker jeg at vi er ved kjernen av hva menneskelig samvær kan bety. Å ha «en søyle av trygghet å lene seg mot» er noe vi alle kan trenger. Noen av oss er heldige som har en slik søyle i vår nærhet. Det kan være ektefelle, samboer eller nær venn. En vi kan dele noe av de innerste, og kanskje vanskeligste tankene med. Men også en vi kan dele gleder med. Det sies jo at delt sorg er halv sorg, mens delt glede er dobbelt glede. Å ha en slik nær person er gull verdt.

Men ikke alle har det. Som kristen tenker jeg, at et fellesskap basert på tro, burde være et fellesskap med en trygghet som åpner opp for ærlige liv. Et sted hvor vi kunne dele også det som er vanskelig, uten at det havner i folkesnakket på byen dagen etter. For det er en fare vi kan løpe i alle typer samvær mellom mennesker, at det som er delt fortrolig ikke behandles på en fortrolig måte. Sensasjonslysten kan ta overhånd når vi får vite noe høyst personlig fra en annen person. Da blir videre-fortelleren den som får den fulle oppmerksomheten, mens kilden kan bli syndebukken.

Det er på mange måter værhardt å leve. Derfor trenger vi en trygghet i livet som gjør oss i stand til å møte både gleder og sorger, og livet både når det er bra og når det er utfordrende. Gode, nære mennesker kan være en «søyle av trygghet». Men troen i seg selv kan også være det. Et søk på trygghet i bibelen gir tolv treff. Fra salmenes bok kan vi lese mye om lidelse og kamp, her fra salme 71 vers 4-6:

Fri meg, Gud, fra lovløses hånd,

fra grepet til dem som farer med urett og vold!

Du er mitt håp, min Herre og Gud,
min trygghet fra jeg var ung.

Fra jeg ble født, har jeg støttet meg til deg,
fra mors liv er du min styrke.
Jeg vil alltid prise deg.

Tro er å ha Jesus som venn gjennom livet. Det gjør at jeg har en som vet om min situasjon uansett hva som skjer. Troen kan gi en styrke som jeg ellers ikke hadde hatt tilgang til. Vi har også behov for nære mennesker, men Jesus kan du stole på, uten forbehold.

God søndag