2. okt, 2022

Søndagsrefleksjoner – Sårbar tro

Det har vært flere historier i det siste om mennesker som opplever at de har mistet sin tro. Noen finner tilbake til troen, men da kan den være annerledes. Andre forblir av ulike grunner uten en tro. På mange måter tenker jeg at tro er sårbar. Det var også tema for prekenen jeg hadde som gudstjenesteleder i Bakkebø kirke søndag 25.9.22, som denne refleksjonen tar utgangspunkt i.

Tro er i utgangspunktet et merkelig fenomen. Den kan ikke sees, men likevel opplever mange av oss at den er høyst reell. Jeg tror at mange mennesker lengter etter noe å tro på som er trygt, stabilt og fast. Tro som fenomen ligger kanskje nedfelt i vårt menneskelige DNA, og er en integrert del av vår identitet. Derfor kan det oppleves dramatisk å miste trua, for da mister jeg en del av meg selv. Og det kan oppleves truende når gamle sannheter ikke lenger gjelder.

Det kan være mange grunner til at den kristne tro er sårbar:

• Den er ofte svært privat
• Den gjelder noe som tilhører den usynlige verden, selv om den kan få synlige følger
• Den kan ikke forstås, bare gripes
• Den har ett konkret holdepunkt, nemlig korset. Noe annet konkret har vi ikke å vise til.
• Den er under angrep, mennesker blir kritisert og forfulgt for sin tro
• Den er fremmed for en økende andel av befolkningen
• Den trues når det settes spørsmålstegn ved gamle sannheter fra kristelig kultur og levesett

Ett slikt spørsmålstegn har nå nådd våre kanter gjennom debatten om vielse av likekjønnede. Vår første kvinnelige sokneprest og nå prost har nylig skiftet standpunkt og nå er positiv. Ut fra reaksjonene har det slått meg at dette kan gå på trua løs for noen. De gamle sannhetene er en integrert del av trua, og oppfattes som kommet fra Gud. Vi er opplært til at vi ikke skal klusse med sannheten i Guds ord. At noen gjør det, skaper forvirring og usikkerhet.

I alt dette lurer et grunnleggende spørsmål: Hva er tro? Hva er det som gjør at vi kaller oss kristne? Hva samler kristne i Den norske kirke når vi er sammen i gudstjenesten? Hvis vi hadde spurt hverandre hva det vil si å tro, hadde vi fått mange svar. Hvis vi setter som betingelse for svaret at alle kristne kunne slutte seg til det, hadde antakelig svarene blitt kortere. Hvis vi holder oss til gudstjenesten, tenker jeg det i hvert fall er tre holdepunkter for tro:

• Vi blir møtt med nådehilsenen: «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus».
• Vi døper våre barn i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn
• Og i trosbekjennelsen sier vi høyt: Jeg tror på Gud Fader, Jeg tror på Jesus Kristus, Jeg tror på Den hellige ånd

Det er dette vi har felles: troen på Gud, vår Far, Jesus Kristus, Guds sønn og Den hellige ånd, Guds røst i våre liv. Det er dette Den norske kirke er bygget på. I mange andre spørsmål kan både våre teologer og vi selv finne flere enn ett svar.

I prekenen forrige søndag var teksten hentet fra Paulus første brev til korinterne. Den konkrete bakgrunnen for det han skrev, var pågående strid i menigheten. Han skriver at noen holdt seg til Paulus, noen til Apollos, andre til Kefas eller Kristus. Så stiller han det retoriske spørsmålet:

«Er da Kristus blitt delt?». Når kristne er uenige om mye, og samler seg i ulike kirkesamfunn og organisasjoner, kan det sett utenfra virke som det er ulike versjoner av Jesus og Gud vi tror på. Jeg tror vi hadde tjent på å fremholde det vi er felles om, og ikke alle våre meninger om ordninger, ritualer eller kristelige tradisjoner. For Kristus er ikke delt!

Da er vi kommet fram til noe som jeg har tenkt på lenge og som fortsatt opptar meg: Våre erfaringer i kristelig sammenheng påvirker oss. Har jeg hatt en oppvekst med kristne og kanskje strenge foreldre, vil min tro bli preget av deres trospraksis. Har jeg vært del av et sterkt karismatisk miljø der det ble forkynt at alle kunne forvente svar på bønn bare de ba sterkt og lenge nok, vil det forme min tro. Har jeg vært i en menighet med en sterk og dominerende pastor som ble sett opp til nærmest som Gud selv, vil det kunne forme mitt gudsbilde. Når så våre erfaringer en eller flere ganger i løpet av livet møter en annen virkelighet, kan vi bli utfordret. Foreldres strenge kristendom passer ikke inn, jeg får ikke svar på bønn uansett hvor sterkt og mye jeg ber, og kristne ledere er ikke som Gud; de har også sine feil. Hva da med min tro? Hva står igjen? Det er kanskje i slike situasjoner faren for å oppleve å miste trua er sterkest.

Så kan det hende at vi fortsetter med en trospraksis i tråd med det vi er lært opp til. Vi blir i den sammenhengen vi er vokst opp i, vi tar etter våre strenge foreldre, vi ber sterkt og er sikre på bønnesvar, og vi ser opp til våre kristne ledere som Guds representanter på jorda. Hvilke følger får det? Det kan føre til at det blir skiller mellom oss. At det blir «vi» og «de», «oss» og «dem». Det kan føre til at vi skiller lag, og ikke kan samarbeide. Og det kan føre til harde ord. For da kan det bli mange meninger om den rette tro.

Jeg har et helt annet utgangspunkt. Min oppvekst var ikke i en kristen sammenheng. Jeg ble kristen som voksen. Det var Jesus på korset som fanget meg, og det var og er Jesus på korset og hans oppstandelse som er grunnlaget for min tro. En kristen oppvekst kan være positiv, men ikke alltid. For når jeg ser hva andre med en kristen bakgrunn kan slite med, tenker jeg at jeg har vært heldig. For jeg har verken hatt strenge foreldre, overdrevne forventninger om bønnesvar eller sterke ledere. For meg er det bare Jesus. Jeg ønsker derfor å snakke fram en tro på det sentrale. For meg er det troen på frelsen i Jesus, at han sonet min synd, som er helt sentral. At Gud har skapt meg, og kjenner mine dager. Og at Den hellige ånd er virksom i meg til gode gjerninger. Det er nok for meg. Jeg mener at mye av alt det andre, er ordninger, ritualer og meninger som det går an å være uenige om uten at det går på trua løs.

Tilbake til Paulus brev til korinterne. I første brev til Korinterne står det blant annet:

18 For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. 

Jeg tenker at ordet om korset er det viktigste vi har, og korset er det eneste konkrete som vi kan klamre oss til i vår tro:

• det er ved korset vi samles,
• det er der vi er likestilt,
• det er der våre synder avkles,
• det er der vi bekjenner at vi er på ville veier og trenger tilgivelse, og ikke minst
• det er der vi blir tilgitt og får en ny start.

Alt annet i vår tro har egentlig mindre betydning. Likevel er det mye av dette «andre» vi er uenige om, og som kan skape splid. Personlig kommer jeg ikke stort lenger enn til foten av Kristi kors. Der startet min bevisste tro i 1975, og dit kommer jeg igjen og igjen for å minne meg på troens opphav, få tilgivelse og få styrke til å gå videre.

God søndag