6. nov, 2022

Søndagsrefleksjoner - Elske den andre som deg selv

Når Jesus snakket om budene til disiplene, rangerte han to bud som aller høyest. Det ene var å elske Gud, og det andre var nestekjærlighetsbudet: «Du skal elske din neste som deg selv». Det er dette budet jeg vi si noe om i kveld.

Å elske sin neste har vært forkynt i mange kristne sammenhenger i mange år. Og mennesker har stilt opp. De har på frivillig, ubetalt og ofte nesten usynlig gått inn i omfattende omsorgsoppgaver, de har reist ut som misjonærer, de har arbeidet i det skjulte under farlige forhold og de har stilt opp for den andre langt ut over det en kunne forvente. Også mange utenfor kristen sammenheng har gjort betydelig frivillig innsats.

Det kan imidlertid være en fare ved dette. Hvis nestekjærlighet blir presentert som noe vi må gjøre for å tekkes Gud, blir det feil. Når det å bruke tiden vår på den andre og gjerne i andre land, går ut over de som står meg nærmest, kan vi være på ville veier. Når barmhjertigheten overfor andre fyller all tid, og begynner å ligne noe selvutslettende, kan det føre til sykdom. Nestekjærlighet kan koste, og vi må gi avkall på noe. Men er det rett hvis det koster alt og fyller all tid?

Det andre leddet i budet over, korrigerer bildet, for det er å elske seg selv. Men er det rett å elske seg selv, kan vi spørre. Noen får assosiasjoner til selvrealiseringsbølgen som var veldig aktuell for noen år siden, der vi nærmest skulle dyrke oss selv. Å realisere sine drømmer var det altoverskyggende målet, og alle kunne utnytte sitt potensiale til eget beste. I kristen sammenheng ble selvrealisering nærmest sett på som en synd, for det viste ikke sann ydmykhet. Denne bølgen er aktuell i dag også, og nå har vi fått hjelp både fra eksperter på egenpleie, skjønnhetsprodukter og forskjønnende kirurgi i jakten på egen lykke.

Å fylle seg med seg selv kan bli ensomt. Alt kretser om meg og mitt. Dette kan ta former av rendyrket egoisme. Men det kan også ta form av frykt for ikke å være god nok, og en sterk selvkritikk som kan stå i fare for å ødelegge ethvert selvbilde. Vi kan se det når psykiske lidelser blant ungdom øker fordi de ikke klarer å møte forventningspresset. De ser seg selv i speilet, sammenligner seg og føler at de faller gjennom ut fra de skjønnhetsidealene som presenteres i sosiale medier. Jeg har selv i lange perioder vært svært selvkritisk. Det kan nok henge sammen med mobbing i oppveksten. Heldigvis har jeg gradvis opparbeidet meg et rimelig godt selvbilde. For jeg tror at det å elske seg selv, nettopp henger sammen med et realistisk selvbilde, som gir rom både for utfoldelse av egne evner og ferdigheter, gode gjerninger overfor andre og beklagelse over egne feil og mangler.

Så tilbake til budet. For meg viser det at nestekjærligheten trenger en medspiller, nemlig egenkjærligheten. Budet har to ledd, med et «som» mellom. Det betyr at de to leddene må være i balanse. Jeg tenker at vi ut fra budet verken kan gå god for selvutslettende nestekjærlighet eller uhemmet dyrking av meg selv. De er begge ytterpunkter der bare halve budet leses. Visdommen i budet er nettopp balansen. For hvordan kan vi med hjertet elske den andre, hvis vi går rundt og ser ned på oss selv, er fulle av pliktfølelse eller sliter oss helt ut? Da blir nestekjærligheten ikke gitt ut fra kjærlighet, men plikt. Og hvordan skal vi i det hele tatt se, gi oppmerksomhet og hjelp til den andre, hvis vi bare er opptatt av å realisere oss selv? Da mister vi den andre av syne.

Oppgaven vår blir å finne den balansen som budet peker på. Egenkjærlighet med utgangspunkt i å være elsket av Gud og mennesker, skulle gi oss et godt selvbilde, slik at vi frivillig og kjærlig elsker den andre. Når vi skal elske oss selv, bør vi prøve å se alle med Guds blikk. Vi tror at han skapte oss alle, og elsker oss like høyt. Det betyr at han elsker meg som ønsker å ta budet på alvor, og han elsker den andre som skulle motta min kjærlighet. Men han sørger også for at rollene kan bli snudd. Jeg kan plutselig være mottaker av en annens kjærlighet, en annen som også er elsket av Gud. På denne måten er Guds kjærlighet aktiv, og den når ut til alle mennesker.

Jeg tror at godhet ligger i genene våre, på samme måte som ondskap. Jesus er imidlertid nøye med å fremme det gode, og kjærligheten er et vesentlig trekk ved Guds vesen, ja det står at Gud er kjærlighet. Balansert og gjensidig nestekjærlighet med utgangspunkt i sunn egenkjærlighet der alle mennesker er både mottakere og givere, er målet. Ingen skulle trenge å utslette seg selv for den andre, og ingen skulle late som om den andre ikke finnes.

Jeg vil gjerne avslutte med noe jeg hørte nylig. En hadde lagt ut følgende betraktninger på Facebook:

Jo mindre glad du er i deg selv, jo mer kritisk blir du overfor andre.

Jo mindre glad du er i deg selv, jo mer anklager du andre for at de ikke er glad i deg.

Jo mindre glad du er i deg selv, jo vanskeligere gjør du det for andre folk å være glad i deg.

Jo mindre glad du er i deg selv, jo mer forsøker du å kontrollere omgivelsene dine.

Jo mindre glad du er i deg selv, jo mer tester du andre menneskers kjærlighet til deg.

Jo mindre glad du er i deg selv, jo mer klager du på andre.

Jo mindre glad du er i deg selv, jo mer redd er du for å forplikte deg overfor kjærligheten.

Jo mindre glad du er i deg selv, jo mer selvsentrert og innelukket blir du.

Jo mindre glad du er i deg selv, jo mer prøver du å forandre på andre.

God søndag