13. nov, 2022

Søndagsrefleksjoner - Tro, håp og kjærlighet

Denne søndagen funderer jeg på hva som gir oss gode liv. Hva er fundamentet, drivkraften og gleden i livet? Hvis vi ser bort fra tingene som vi omgir oss med, hva er egentlig vitsen med å leve? Det er store og eksistensielle spørsmål, men før eller siden vil de fleste av oss stille slike spørsmål.

I Paulus store brev om kjærlighet, satte han det i sammenheng med to andre begrep, se slutten av kapittel 13 i første brev til Korinterne:

   13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
          Men størst blant dem er kjærligheten.

Disse tre egenskapene er symbolisert med et kors for tro, et anker for håp og et hjerte for kjærlighet. Men hva betyr disse egenskapene for oss til daglig? Hva gjør det med et menneske å ha tro, håp og kjærlighet, og hva gjør det mennesket å ikke ha det? Jeg tror at disse tre egenskapene er helt sentralt for oss mennesker, og noe som alle bærer med seg. De er en del av vårt menneskelige DNA.

Mennesker tror på noe, om ikke annet på seg selv. Det gir livet retning, noe å kjempe for og noe som bærer. Tro på at jeg er god nok, gjør at jeg kan realisere de evner og anlegg som ligger i meg. Tro på at jeg duger til noe, gjør at jeg søker den utdanning og de jobber som jeg har tro på at jeg vil trives og lykkes med. Tro på meg selv gjør at jeg våger å trå utenfor den såkalte komfortsonen, for å teste ut nye og uprøvde områder i livet. Tro på den andre gjør at jeg kan støtte han, hun eller hen på sin vei og med de utfordringer den andre står i.

Men mangel på tro kan være tungt å bære. Hvis jeg ikke tror at jeg duger til noe, vil jeg heller ikke oppleve gleden av å lykkes. Hvis jeg ikke har tro på at jeg kan bidra med noe i noen sammenheng, kan jeg heller ikke være der for den andre. Hvis jeg bare tenker negativt om meg selv og mine egne muligheter, vil jeg trolig ikke finne en utdanning eller jobb der jeg kan få brukt mine evner og anlegg. Å ha tro på seg selv, er derfor viktig.

Hva så med håp? Hva er det vi håper på? Med en positiv grunnholdning til livet, ser vi muligheter framfor problemer. Håpet blir da en drivkraft som kombinert med tro, gjør at vi kan lykkes med det vi setter oss fore. Håpet reiser blikket og ser framover. Det ser forbi den situasjonen vi er i, om den er god eller dårlig. Håpet rommer muligheten både til utvikling og forandring.

Mangel på håp gjør livet tungt. Det er likevel naturlig å tenke på å gi opp, hvis alt virker mørkt. Men da mister vi også drivkraften til endring. Det krever god rygg å bære håpløshet. Da er det viktig med noen nære som kan peke på mulighetene; hindringene og problemene er så alt for klare allerede.

Kjærligheten er limet mellom menneskene. Den bærer godheten og nestekjærligheten i seg. Vi tenker kanskje automatisk på den seksuelle kjærligheten, men den rommer mye mer enn det. Kjærlighet som gir mye godhet, og ikke setter betingelser, er gull verdt. Nestekjærligheten uttrykker respekt for den andre, uavhengig av hvordan den andre tenker om seg selv.

Mangel på kjærlighet gjør samfunnet kaldt. Baksnakk, onde hensikter og tanker, skader kjærlighetens kår mellom menneskene. Selvhevdelse og egoisme setter grenser for kjærligheten. Den kan sette grenser mellom mennesker, det blir et «vi» og et «dem» der de andre ikke er fullgode mennesker.

Disse begrepene har sin bakgrunn i den kristne tro, og I kristen sammenheng løftes alle disse tre egenskapene opp til et nytt nivå.

Troen blir knyttet til at vi alle har muligheten til en ny start. Jesus døde på korset for all vår synd og våre dumheter. Han beseiret ondskapen, viste oss veien til Gud og ga oss Den hellige ånd til støtte og hjelp i livet.

Håpet er knyttet til den veien Jesus viste oss til Gud. For i Ham har vi håpet om det evige livet. I det livet vi har, uansett godt eller vondt, kan vi se fram mot en ny virkelighet, en evig ny tilstand der bare godhet rår. Det evige håpet er god mentalhygiene, som smitter over på det daglige livet.

Kjærligheten kom opprinnelig fra Gud, ja det står at Han er kjærlighet. Den kjærligheten sier at alle mennesker er like mye verdt, har muligheter til gode liv og til å gjøre en innsats for andre slik Han ønsker. Alle mennesker har mulighet som Guds barn i troen på ham.

Det er disse tre som Paulus i innledningsordet sier blir stående, og at kjærligheten er den største.

For meg gir troen forankring og trygghet, håpet er min drivkraft som gir framtidstro, og kjærligheten bærer mellommenneskeligheten og godheten i seg. Med kristentroen kan jeg utfolde meg med de egenskapene jeg har, være glad i meg selv og andre og få gleden ved å se at det nytter. Det var ikke gitt. For med en ungdomstid med mye mobbing og ensomhet, var det uklart hvordan veien videre skulle bli. Jeg hadde et grunnleggende negativt syn på meg selv, og det slapp ikke taket før jeg møtte Jesus i voksen alder. 17.juni 1975, 26 år gammel, knelte jeg ved senga og overga boet mitt til Gud. Jeg hadde fått en oppgave som jeg ikke klarte, og jeg så mørkt på veien videre. Men oppgaven ble utenfra sett løst på en god måte, og fra da har jeg hatt det fundamentet jeg trengte som ga grunnlag for personlig vekst.

God søndag