20. nov, 2022

Søndagsrefleksjoner - God nok?

«Er jeg god nok?». Spørsmålet har de fleste av oss stilt seg i løpet av livet, og det kan skape både gode og vonde minner. Svaret på spørsmålet skiller mellom vinnere og tapere, de vellykkede og de mislykkede. Svaret tar utgangspunkt i noe utenfor oss selv, noe vi måles mot på godt og vondt. Og målemetoden er sammenligning, som ofte kan være en mare for det er lett å falle gjennom. Jeg skal forsøke å ta for meg noen nyanser og se om det finnes holdepunkter i bibelen for hvordan vi skal tenke.

Samfunnets budskap til de unge er at du kan bli akkurat hva du vil, bare du jobber hardt. Budskapet sier at du er god nok for hva som helst, bare du vil det sterkt nok. Jeg tenker at det er så feil som det går an å bli, for det tar ikke hensyn til at vi som mennesker er ulike. Det er ingen som bare kan velge på øverste hylle, jobbe hardt og regne med å lykkes. Alle kan dessuten ikke bli ledere, kjendiser, influensere eller hva nå disse moderne jobbene heter. Hvis du prøver og ikke lykkes, er det lett å gå på den berømte «veggen. Nederlaget og følelse av å være taper kan være et faktum. Budskapet om at alle kan lykkes med hva de vil, tror jeg er med som årsak når det rapporteres om økende psykisk lidelse blant ungdom. Ungdommene våre kan risikere å slite seg ut for å prøve å nå et urealistisk mål.

Det finnes heldigvis en annen vei langs god-nok-aksen. Det er å spørre deg hva du er interessert i. Bruke krefter på å finne dine interesser, gjerne søke råd fra voksne eller andre. Dyrke interessene og se om det er mulig med et yrke langs disse interessene. Legge bort sammenligningens åk, ikke bry seg om hva alle andre drømmer om, men hva du selv drømmer om å få til. Da kan du komme fram et mål som er realistisk å oppnå, se at du mestrer det du har satt deg fore og kjenne på gleden av å lykkes.

En annen grøft er å se ned på seg selv. Snakke seg selv ned i alle sammenhenger. Se på det ytre som andre mennesker omgir seg med, og tenke at dit kommer jeg aldri, slik blir aldri jeg. Da er jeg redd noen verdifulle evner, anlegg og egenskaper forblir ubrukt. De kan bli innelåst, og blir ikke til glede verken for deg selv eller for andre. Du brenner inne med uforløste drømmer, og kan lett bli oppgitt og nedfor. Tanken på at jeg ikke er god nok lurer i bakgrunnen.

Også her finnes det en annen vei. Vi kan slutte med den forbaskede sammenligningen med andre. Her tror jeg det er lov å være egoistisk i den forstand at vi spør: Hva er det jeg har lyst til å få til? Hvilke evner og anlegg har jeg? Hvordan kan jeg få brukt disse evnene? Går du inn på den veien kan du oppdage et område du får dyp interesse for, og at tingene blir lystbetont. Du er i et dypt samsvar med deg selv, og dine drømmer. Du opplever at her er du god nok, og du kan bli til glede både for deg selv og andre.

I Bibelen kan vi lese at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Hva betyr nå det? Jeg tenker det betyr at han har skapt oss som han vil ha oss. Han har lagt ned i oss noen evner, anlegg og muligheter som han vil at vi skal bruke. Og de evnene er det bare du som har, og du skal få lov å tenke at du er ganske unik. Men vi skal ikke stanse der, for det da det begynner. En jeg hørte om, sa det omtrent slik: «Gud elsker som vi er, men er alt for glad i oss til at vi skal bli som vi er nå». Gud sier at «du er god nok». Men jeg tenker også han sier: «Du har ubrukt potensiale som kan komme til nytte for deg selv og andre. Derfor vil jeg gjerne få slippe til i ditt liv, hjelpe deg til endring og bruke deg i mitt arbeid».

Gud har skapt oss gode nok, men Han er ikke alltid lett å forstå. For han har også sagt: «Alle har syndet og mangler Guds ære». Med andre ord, våre liv er ikke gode nok, fordi vi har valgt bort Gud. Verdens ondskap peker på slike valg, der Gud nettopp ikke har fått slippe til i menneskenes liv. Vi har heller valgt å klare oss selv, uten Gud. Nå ser vi hvordan det har gått. Krig, vondskap mellom mennesker, klimaødeleggelser, naturtap, overproduksjon av klær som kastes er alle eksempler på våre feiltrinn.

Gud har med andre ord gitt oss et sprikende budskap. Vi er skapt i Guds bilde og derfor gode nok på den ene siden, men har rotet oss bort og blitt avvist av Gud på den andre. Gud har på mange måter gjennom historien forsøkt å hjelpe menneskene på rett kjøl, men det nyttet ikke. Vi ville gå våre egne veier. Til slutt så han ikke noen annen utvei enn å sende det kjæreste han hadde, sin egen Sønn. Gud selv ble menneske, både for å vise oss hvordan et menneskes liv skulle og kunne være, men ikke minst å ta på seg all vår skyld og synd da han døde på korset. Jesus gjenopprettet gjennom sin død og oppstandelse mennesket som Guds skapning, og ga oss veien tilbake til Gud.

Jesus har på denne måten gitt oss en ny mulighet. Ved å erkjenne det vi har gjort, vil han gi oss tilgivelsen. Det gir grunnlaget for å reise seg, kjenne på at jeg likevel er god nok, og ta tak i livet, på nytt. Det er dette som gjør tro håpefull. Ikke nok med at vi får mulighet til en ny start som gudeskapte mennesker, vi får også et løfte om noe godt når dette livet er over. Vi skal få kjenne på dypet, at vi, deg og meg og alle, er gode nok for Gud. Og Gud har gjort seg avhengige av oss. Han har gitt oss en fri vilje, og den har han så stor respekt for, at han ikke vil blande seg inn i hvordan vi bruker den. Det innebærer at det fortsatt er fullt mulig å ikke bry seg om Jesus og alt det der. Vi kan velge å ikke ta Gud på alvor, og leve våre liv som om Gud ikke finnes. Det er ikke særlig lurt. For en dag vil vi alle måtte stå til ansvar for vårt liv.

Vi er gode nok i utgangspunktet fordi vi er skapt i Guds bilde, av Gud som er kjærlighetens kilde. Vi blir igjen gode nok for Gud, når vi erkjenner vår synd, tar på alvor at Jesus døde for oss, blir tilgitt og får gjenopprettet kontakten med Gud. Så trenger vi ikke streve for å bli gode nok, men heller arbeide fordi vi er gode nok.

Jeg var på retreat for mange år siden. Der er det mye stillhet, og i den stillheten kommer det mange tanker, og noen ganger opplevelser. Jeg så plutselig meg selv utenfra. Ved siden av meg gikk det en mørk skikkelse, som en person med dommerkappe. Så hørte jeg en stemme: «Per Arne, hvorfor fordømmer du deg selv? Jeg har jo sonet dine synder, men når du fortsetter å fordømme deg selv, fordømmer du jo meg». Dommeren som var min følgesvenn i enhver sammenheng, minte meg på: «Husk, du er ikke god nok». Jesus sa det motsatte, ba meg slutte å høre på denne mørke, indre stemmen, og heller gi plassen til Ham, Guds Sønn.

God søndag