27. nov, 2022

Søndagsrefleksjoner - Trassig håp

November er her. Årstiden er som skapt for alvorstanker. Og alvor og mørke er det nok av. Men går det an å likevel ha et trassig håp, midt i alt det tunge? Et håp er i sin natur en drøm om noe annet. Jo mørkere og mer umulig situasjonen synes å være, jo sterkere og mer trassig kan håpet bli.

Nyhetene fyller oss med mye som er trist, og tilsynelatende håpløst. Krigen i Ukraina går sin gang, og det siste nå er at mesteparten av befolkningen har mistet strømmen. Og det på en årstid når været er vått og kaldt, og frosten nærmer seg. Da er det imponerende å se gleden ved enhver seier over fienden på krigsmarken. Nasjonalfølelsen og seiersviljen må være sterk, og de må være villige til å ofre noe. Det er nok elendighet å bli trist av til daglig, men de har et trassig håp om at dette går over, til slutt. Jeg er imponert.

I store deler av Europa er det krise og dyrtid, med økende inflasjon og lånerenter og svært høye drivstoffpriser. Her hjemme øker andelen fattige og mennesker som trenger hjelp til å skaffe seg mat, og regjeringen kritiseres for ikke å gjøre nok. De får svi for sitt eget motto «nå er det vanlige folk sin tur», og styringspartiene raser på meningsmålingene. Jeg lurer på om vi overvurderer hva Regjeringen kan gjøre i en tid med krise og krig i Europa, samtidig som den offentlige pengebruken må begrenses. Erna uttalte at det ikke hadde vært lavere strømpriser med henne som statsminister, så jeg tror vi må ta innover oss hvor komplisert det er å styre i den tiden vi lever i. Midt i dette viser Jonas & co en trassig ståpåvilje for å løse situasjonen til det beste. De har ikke annet valg enn å ha et trassig håp om bedring.

Som om ikke dette var nok, har vi den pågående klima- og miljøkrisen som ikke viser noen bedring. Det er mange ambisiøse mål, men det skjer for lite, for seint, for å nå målene. Klimakonferansen som nylig ble avsluttet endret ikke på ambisjonene, men fikk heldigvis til et fond til hjelp for stater som lider under de rike landenes ubetenksomme overforbruk av naturressursene. Når skal vi i de rike landene ta inn over oss at klimakrisen er vår feil og at vi må legge om vårt forbruk slik at det blir bærekraftig? Vi må slutte å kjøpe nytt selv om vi har råd til det, vi må slutte å være styrt av lommeboka og ikke la reklamen fortsatt skape nye behov for oss. Med dette utgangspunkt blir det nesten grotesk å se at reklamen nå i førjulstiden dundrer videre som om ingen ting har hendt, med black week og black Friday.  Det ser ikke lyst ut, men vi må ikke miste håpet. For hvis mange nok handler fornuftig, kan effekten bli stor nok til at det monner. Vi må ha et trassig håp om at det nytter.

På det personlige plan er også denne tiden krevende. Mørket minner om savn. Jula minner om erfaringer med familiekriser. Det er som om denne tida sees gjennom forstørrelsesglass. Mørket blir mørkere, men lyset blir også sterkere. Forventningen til jul ikke minst fra barna, er store, mens realiteten ofte er at familier sliter både med økonomien og det å møtes på en god måte. Mens november er som skapt for alvorlige tanker, gir desember likevel lys i mørket og håp. I dag er det første søndag i advent, og vi kan tenne lys både inne og ute. Julebyen står for døren, og i år kan vi delta uten restriksjoner. Vi må gripe til et trassig håp om at det blir en god jul, og gjøre det vi kan for at det skal skje.

Den kristne trua gir et godt grunnlag for håp. Kristendommen lærer oss at mørket ikke er det siste. Døden som er mørkets fremste representant, seirer ikke til slutt. For Gud sendte sin egen sønn Jesus for å seire over mørket, både i oss og rundt oss. Han sonet for det onde vi har gjort både oss selv og andre. Han døde for oss, slik at vi kan ha håp når vår egen død nærmer seg. Han seiret over døden, og dermed over mørket og det onde. Og han viste oss veien til Gud, som skapte oss. Vi skal få lov å tro at vi til slutt skal få komme hjem til Ham, og at hos Ham er alt bare godt. Det er kristendommens hovedbudskap, og det er hovedgrunnlaget for at vi kan ha et trassig håp, uansett hva vi opplever eller hvilken situasjon vi er i. For kristendommen lærer oss ikke at alt skal bli bare vel, at vi skal slippe lidelse og vonde ting eller at Gud skal gripe inn i hverdagene til dem som tror, på overnaturlig vis. Gjennom Jesus har han vist oss hvordan vi skal hjelpe hverandre, elske hverandre og støtte hverandre. Vi er slikt sett ment å være hverandres bønnesvar når noen sliter. Vårt håp i troen er at vi får det vi trenger her på jorda, og at vi skal få være sammen med Ham og de andre i evigheten.

Mens vi lever her i vårt trassige håp, kan vi huske på Jesu siste hilsen til disiplene:

«Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende»

God søndag